FORSKJELL: Det er et solid grunnlag for å hevde at det er forskjell på stresstoleransen til spedbarn og barn over to år, skriver forfatterne.FOTO: SARA JOHANNESSEN/NTB SCANPIX

Uetterrettelighet når nye høyder

Furuholmen setter fram påstander som hverken er sanne eller har faglig grunnlag.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Ida Brandtzæg, psykologspesialist og fagbokforfatter ved Nic Waals Institutt, og Lars Smith, professor emiritus.

 

I debatten om samvær med de minste barna skriver spesialist i psykiatri Dag Furuholmen 20.06.2016 et innlegg hvor han setter frem påstander som hverken er sanne eller har faglig grunnlag.

Furuholmen skriver blant annet at det er psykologene Brandtzæg og Torsteinson, som sammen med professor Lars Smith har skrevet Bufdir-brosjyren «Barnets beste etter samlivsbrudd», og anklager Bufdir for å lene seg kun på fagmiljøet ved Nic Waals Institutt. Dette er feil på flere måter.

Det er riktig at Torsteinson og Brandtzæg er knyttet til Nic Waals Institutt; men Smith har ingen tilknytning til NWI. Verken Torsteinson eller Smith har vært med på å skrive brosjyren. Brandtzæg har på oppdrag fra Bufdir gjort dette i samarbeid med psykolog Espen Walstad som tilhører et annet fagmiljø. I tillegg ble brosjyren sendt på høring til blant annet Psykologforeningen, Advokatforeningen og Barneombudet før den ble publisert. Furuholmen bommer altså på flere punkter.

Furuholmen mener vi gir råd som går imot kontakt mellom far og barn. Dette stemmer heller ikke. Vi er for at fedre involverer seg i omsorgen for barnet fra dag en. Vi vet godt at barn fra halvtårsalderen av har kapasitet til å knytte seg til flere, og at fedre er viktige tilknytningspersoner. Vi er så absolutt for far! Videre antyder Furuholmen at brosjyren har bevirket at fedre i barnevernet blir aktivt neglisjeres av de ansatte. Denne sammenhengen er etter vår mening tilfeldig, og vi tror Furuholmens antydning er fremsatt i manipulerende hensikt. Når det er snakk om barnets beste, må vi kunne se på alle sider av sakskomplekset – også barnets kapasitet. Små barn har kapasitet til å knytte seg til begge foreldre hvis de begge er omsorgsfulle, selv om de i den første levetiden bare bor fast hos den ene.

Vårt anliggende er barnets stresstoleranse og sårbarhet for manglende stabilitet, særlig i det første og andre leveåret. Vi mener det til nå ikke er faglig grunnlag for å anbefale delt bosted som fast løsning for de aller minste. Furuholmen mener at vårt anliggende ikke har rot i forskning. Dette stemmer ikke.

Det er et solid grunnlag for å hevde at det er forskjell på stresstoleransen til spedbarn og barn over to år. Dette vet foreldre også helt intuitivt. På tvers av kulturer og samfunn vektlegger foreldre til de minste barna ro og stabilitet. En viktig utviklingsoppgave i den første levetiden er å få barnet til å oppleve at verden er forutsigbar. Å ha to faste baser vil gjøre dette vanskeligere, særlig hvis årsaken til delt bosted er et konfliktfylt forhold mellom foreldrene.

Resultatene fra den forskningen som i dag finnes når det gjelder overnattingssamvær med babyer, tyder på at man bør være forsiktig med å la de minste ha mer enn én hovedbase. Blant annet er det tegn på at små barn med hyppige overnattingssamvær har høyere nivåer av stress, og at delt bosted virker negativt inn på foreldres effektivitet med hensyn til å regulere barnas stressnivå. Det lave antall studier, og begrensinger ved de foreliggende undersøkelser, gjør at man ikke kan slå dette sikkert fast. Likevel, siden disse funnene stemmer godt overens med det man vet om reguleringskapasiteten til små barn, mener vi det gir grunn god nok til å være føre var. Det betyr ikke at vi mener at de minste ikke tåler tett kontakt med den av foreldrene som ikke har hovedomsorgen. Det betyr heller ikke at vi mener at det ikke skal være overnattinger i det hele tatt. Vi er for hyppig og gjerne daglig kontakt om forholdene ligger til rette for det. Vi hevder imidlertid at det er foreldrenes kapasitet til å samarbeide om det lille barnet som må utfordres, ikke det lille barnets kapasitet til å bo to steder.

Hvilket kjønn barnets hovedbaseperson har, er ikke av interesse i denne sammenhengen. Poenget er at det lille barnet har et umodent nervesystem og for liten reguleringskapasitet til å kunne håndtere belastningen ved å ha to faste baser.

Vi mener at hvis det lille barnets stressystem ikke overbelastes, og at foreldrene tar hensyn til den lilles mentale og fysiologiske forutsetninger, vil man gjøre det lettere for barnet å utvikle trygg tilknytning til begge foreldrene. Vi er enige med Furuholmen i at både far og mor under normale forhold bør ha en aktiv rolle i omsorgen for barnet. Spørsmålet er på hvilken måte dette gjøres når barnet ennå er lite og sårbart.

Til slutt er det viktig å understreke at vi ikke er alene om disse synspunktene når det gjelder de minste barna. Flere sentrale fagpersoner innen sped- og småbarnsfeltet hevder det samme. Nylig utkom en svensk rapport av forskere som tidligere har stilt seg bak Warshak-rapporten. Deres konklusjon er at den internasjonale forskningen som foreligger i dag tilsier at man ikke kan trekke de samme slutningene når det gjelder barn under to år som man kan for eldre barn. For barn over 2–3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.