Uetterrettelig om de minste barna etter samlivsbrudd

De tre første leveår er en særlig sårbar og mottakelig periode i livet.

Av Stig Torsteinson, psykologspesialist og fagbokforfatter ved Nic Waals Institutt, Lars Smith, professor emiritus og Ida Brandtzæg, psykologspesialist og fagbokforfatter ved Nic Waals Institutt.


 

I forbindelse med at regjeringen har varslet endring av barneloven i retning av å gjøre delt bosted til utgangspunkt ved samlivsbrudd, har debatten om små barn og delt bosted blusset opp. Den førende retningslinjen gjennom Bufdir, Forening for sakkyndige psykologer og Barneombudet er at man skal være varsom med overnattingsamvær for små barn som er under 2–3 år. Psykolog Frode Thuen har imidlertid ved flere anledninger uttalt at denne retningslinjen ikke er basert på forskning og et godt fundert kunnskapsgrunnlag. Videre hevdet psykiater Dag Furuholmen i Dagbladet 20.april at rådene som offentlige instanser gir, er basert på løgner.

Både Thuen og Furuholmen støtter seg til den såkalte Warshak-rapporten når de går imot norske eksperters råd. I denne rapporten, som ble publisert i 2014, går Richard Warshak kritisk gjennom studier om delt bosted for barn. Han oppsummerer sine vurderinger i sju punkter. Til rapporten har han lagt et appendix, der navnene til 110 forskere og klinkere som støtter hans synspunkter, er nevnt. Warshak hevder at disse personene har lest, kommentert og revidert rapporten og at de er enige i dens konklusjoner og anbefalinger, selv om alle ikke har stilt seg bak kritikken av de ulike studiene.

I sin argumentasjon for at små barn har godt av overnattingssamvær, fremhever Furuholmen at det er prominente forskere og fagfolk som står bak rapporten. Det er sikkert riktig at det er snakk om dyktige fagfolk. Spørsmålet er hvor mange som har den relevante kunnskapen om de minste barna. Selv om noen av dem som er nevnt utvilsomt har den nødvendige ekspertkompetanse, er det påfallende at svært mange av de mest fremstående forskere og klinikere innenfor tilknytningsområdet og sped- og småbarnsfeltet ikke har stilt seg bak rapporten. Vi vet heller ikke kriteriene for hvem som er blitt spurt. Det er for eksempel noen få svenske navn som er listet opp. Ingen av dem har så vidt vi kjenner til forsket på små barns utvikling og tilknytning, men kun på eldre barn. I Sverige eksisterer det et godt fagmiljø rettet mot sped- og småbarn. Ingen av personene fra dette miljøet er ført opp på listen, heller ingen fra fagmiljøene i Norge eller Danmark.

Det er på det rene at det var uenighet om medtodekritikken som Warshak presenterte i rapporten. Det er kritikkverdig at disse uenigheten ikke synliggjøres av Warshak, når nettopp konsensusgrunnlaget brukes så sterkt i argumentasjonen mot eksisterende tilknytningsforskning på de minste barna.

Thuen hevder at de norske retningslinjene ikke er basert på nyere forskning. Det finnes så langt vi vet, fem sentrale internasjonale (men ikke nordiske) studier av samvær med små barn ved samlivsbrudd, tre av disse er publisert i henholdsvis 2010 og 2013. Både Bufdir og Psykologforeningen bruker disse som kildegrunnlag for anbefalinger. Thuen skriver i Aftenposten 03.11.2015 at dette er utdatert kunnskap. Det stiller vi oss uforstående til, ettersom vi ikke kan se at det finnes nyere relevante studier av de minste barna.

Noen av forskerne bak disse studiene har utformet egne konsensuspunkter og hevder at man bør være varsom med de minste barna når det gjelder hyppige overnattingsbesøk. I likhet med forskerne selv og Warsak er vi enige i at det er begrensinger forbundet med denne forskningen, og vi vil dessuten fremheve at det er snakk om en særdeles vanskelig gruppe å forske på. Utvalgene er små fordi det har vært få blant dem som har deltatt i disse studiene, som har valgt hyppige overnattingssamvær for de aller minste. I tillegg er det i praksis store variasjoner fra sak til sak, slik at det er vanskelig å få sammenlignbare utvalg. Vi vil påpeke at både Thuen og Furuholmen underslår at det i rapportens konklusjoner ikke i særlig grad differensieres mellom de aller minste og litt eldre førskolebarn. Barn under fire år omtales som oftest samlet.

Dette er et vanskelig felt, med mange momenter, lite forskning og mye man ikke vet. Det vi imidlertid vet er at de tre første leveår er en særlig sårbar og mottakelig periode i livet, og at hjernen og nervesystemet i dette tidsrommet er i kraftig vekst og modning. Vi vet også at det lille spedbarnet har mindre kapasitet for å tåle stress sammenlignet med et større barn.

Samtidig mener vi at det er optimalt for barn å kunne utvikle trygg tilknyting til begge foreldre, og at begge bør være involvert i omsorgen. Spørsmålet er hvordan man kan få dette til ved samlivsbrudd uten at det påfører den lille for mye stress. Hyppige omsorgsskifter og lange fravær fra en tilknytningsperson vil alltid utfordre stressystemet hos et lite barn. Det er ikke dermed sagt at enhver form for overnatting bør utelukkes - heller ikke for barn under 2 år. Vi vil støtte hyppig dagkontakt med begge foreldre ved samlivsbrudd, gradvis økning av overnattinger tilpasset barnets kapasitet - så lenge både far og mor er tilknytningspersoner og representerer trygg omsorg som kan beskytte barnet mot skadelige nivåer av stress.