De fleste vil være enige om at det er bra at elevene er mest mulig på skolen, og at det er lettere å nå målene sine når man faktisk er til stede. De fleste er også enige om at det må finnes et eller annet slags krav om å møte opp, en forventning om å delta i undervisningen.
Så hvorfor krangler vi så mye om fraværsgrensa? Mens politikere, særlig fra høyresiden, omfavner den og mener den er en vellykket regelendring som har ført til mindre fravær og bedre karakterer, mener deler av venstresiden, samt elevene, at den spiser opp tilliten mellom dem og lærerne og at den gjør vondt verre for dem som står i fare for å ikke fullføre videregående.
Hvem har rett? Det korte svaret er: Alle. I en fersk rapport fra Fafo blir de to målsettingene til bestemmelsen undersøkt og gjennomgått. Daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (Høyre) innførte regelen om at elever som har mer enn ti prosent fravær i et fag ikke skal få karakter, men påtegningen «Ikke vurderingsgrunnlag» (IV) i 2016. Han mente at det ville få fraværet ned, og at det ville bidra til mindre frafall i videregående.
Målsetting nummer én er nådd. Fraværet er betydelig redusert etter at regelen ble innført. Det er kanskje ikke så veldig oppsiktsvekkende. Agathe Waage, leder av Elevorganisasjonen, sier det sånn: «Hvis vi hadde innført en fraværsgrense på Stortinget, hadde jo representantene møtt mer opp».
Når det gjelder målsetting nummer to, derimot – at fraværsgrensen skulle føre til mindre frafall – får bestemmelsen strykkarakter i Fafo-rapporten. Antallet elever som har en relativ sannsynlighet for frafall øker – målt etter hvor mange flere som får IV nå enn før grensa ble innført.
«Én elev per videregående skole i landet (vil) få IV i ett eller flere fag, noe det ut fra våre analyser er nærliggende å anta at de ikke hadde fått om det ikke var for fraværsgrensen. I rapporten argumenterer vi derfor for at fraværsgrensen har en polariserende effekt, da den skyver elever lenger unna hverandre i en situasjon der målet er å fullføre videregående skole. Elevenes opplevelser av fraværsgrensen stemmer med dette bildet. De opplever at fraværet er redusert, og at færre skulker. Samtidig snakker de om at noen elever har sluttet helt på skolen, og at flere får IV», skriver Fafo-forskerne Mathilde Bjørnset, Nina Drange, Hege Gjefsen, Marianne Takvam Kindt og Jon Rogstad i rapporten.
Forskerne spør om de elevene som fraværsgrensa var ment å hjelpe mest, kommer i dødvinkelen. For ni av ti elever fungerer grensa positivt. Men for den siste tidelen har den motsatt effekt. De «dyttes ut». Det gjør særlig stort inntrykk å lese om hvor mye fraværet reduseres for de elevene som hadde høyest fravær i ungdomsskolen. Ingen andre grupper klarer den formidable endringen de får til – en reduksjon i fraværet på hele 30 timer. Det er en imponerende forbedring, men det er likevel ikke nok. Den magiske tiprosentsgrensa blir ikke nådd. De får IV, og de rykker nærmere et frafall: «Resultatene viser at de gruppene som reduserer fraværet sitt mest, er de samme gruppene hvor vi finner den største økningen i IV», er konklusjonen.
Et klokt skolemenneske, som har jobbet i barneskolen, ungdomsskolen og videregående, har sagt til meg: «Jeg har aldri møtt noen barn eller unge som ikke ønsker å lykkes». Den erkjennelsen burde ligge til grunn for all skolepolitikk. Barna og ungdommene vil lykkes. Selvfølgelig vil de det. En skole med det utgangspunktet, ville oppnådd de samme positive resultatene som fraværsgrensa oppnår, og mer til – og den ville unngått «dødvinkelen».
Det viktigste virkemiddelet for å redusere fraværet burde ikke være en uttalt trussel om at du mister retten til videre skolegang hvis du ikke møter opp. I stedet burde utgangspunktet være at skolen tar på alvor plikten den har til å legge til rette for at du kan lykkes – slik du vil, som den du er.
Det er også et åpent spørsmål om fraværsgrensa virker etter intensjonen på det fraværet den faktisk reduserer. I rapporten fortelles det om bevisst bruk av generelle legeerklæringer, bruk av fraværsgrensa som klippekort, strategiske endringer i timeplaner og til og med mistanker om dokumentfalsk. «Nå lyver man ikke til læreren om at man er syk og sånn. Det er forandret. Nå lyver man bare til legen i stedet. Og så må man betale for det», forteller en elev.
Skolen er den samfunnsarenaen som skal ta vare på det aller mest verdifulle vi har: barna våre og ungdommen vår. De fortjener best mulig skolepolitikk. Det får vi når skolen slipper å være en slagmark for politiske symbolmarkeringer, og heller kan styres etter faglighet. Det burde egentlig være selvsagt: God kunnskapspolitikk må basere seg på kunnskap.