Ubestridelige klimafakta?

Per Eidsvigs innlegg under tittelen «Viktige og ubestridelige fakta» i Dagsavisen 4. juni krever en kommentar.

Eidsvigs første punkt er at jo mindre elektrisk kraft vi bruker til unødvendig elektrifisering, jo hurtigere kan vi avslutte bruk av kullkraft. Jeg skjønner at Eidsvig ikke aksepterer det politiske rammeverket som er lagt på EU-nivå og som sikrer at klimagassutslippene fra kraftsektoren går ned mot 2050 og at kullkraften fases ut. Politikken er bygget på god kunnskap om fakta. Jeg ser at han kaller dette mine tanker om tvil og tro. Nå vel – jeg tror flere enn meg stoler mer på EUs og norsk klimapolitikk på dette området enn Eidsvigs ubestridelige fakta.

Eidsvig peker videre på at det er krevende å erstatte fossilkraft med utslippsfri kraft. Ja, hvem sier ikke det? Like fullt har kraftindustrien i EU/EØS forpliktet seg til det og de politiske rammebetingelsene er lagt. Dette er ikke tvil og tro – dette er realpolitikk.

I pkt 3 er det to talleksempler jeg stusser på. Eidsvig skriver at den norske stat har brukt 100 mrd til subsidiering av elbiler – det innebærer ca 650.000 i subsidier pr bil. Det er uklart hvor Eidsvig får det tallet fra. Videre skriver han at som følge av elbilpolitikken har Norges bidrag til de globale CO2-utslippene økt kraftig. Ser vi på det som gjelder bruken av kraft til bilene så utgjør det – om vi antar at bilene går på kullkraft – ca 350.000 tonn/år (beregnet med basis 150.000 biler, 0,2 kWh/km 15.000 km/år – konservative anslag) – Norges utslipp er litt over 50 mill tonn pr år. Men for å nå klimamålene tenker man jo ikke slik. Omlegging til bruk av utslippsfri energi også innen transport er halve jobben – et rent kraftsystem er andre halvdel av jobben – og vi kan ikke vente med elektrifisering til kraftsystemet er bygget om – det har vi ikke tid til om vi skal nå klimamålene.

Når det gjelder oppvarming skriver Eidsvig at elektrisk oppvarming aldri fører til vesentlig mindre globalt CO2-utslipp enn olje/gassfyring. Eidsvig har åpenbart ingen tro på et utslippsfritt kraftsystem og heller ikke tro på varmepumper som oppvarmingsteknologi.

Eidsvig skriver i sitt pkt 5 at verden har all den teknologi som skal til for elektrifisering. Finnes det på transportsektoren, tro? Den rivende utviklingen på batteriteknologi, hydrogen og brenselceller mv er vel eksempler på at vi trenger den markedsstimulansen vi ser nå for å få fram nødvendig teknologi – og det tar tid. Deretter skal alle de hundrevis av millioner innbyggere i Europa ta beslutninger som gjør at teknologien tas i bruk. Jeg savner slike perspektiver i Eidsvigs ubestridelige fakta.

Når det gjelder klimakvotesystemet så avstår jeg fra videre diskusjon. Jeg har tillit til den omfattende, faktabaserte og langvarige prosessen med politikkutvikling på dette feltet.

Med dette avslutter jeg min deltakelse i denne diskusjonen.