Debatt

U-kunnskapsministeren

Jeg overhørte noen godt voksne mennesker en gang som verbalt vekslet «sykdommer» mellom seg og hvor den ene sa; Å, jeg har fått sånn der menisk i kneet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvorpå den andre sa med empati og forståelse; Å nei! Hvordan går det da egentlig med deg da?

Jeg smiler litt og tenker samtidig at disse to hadde nok en slags felles forståelse av at det å ha menisk var en trist sak å ha.

Etter denne opplevelsen ble jeg etter hvert mer oppmerksom på hvordan mange mennesker snakker sammen, og til og med forstår hverandre.

Med en erfaring rikere så overhørte jeg flere slike samtaler om diverse «sykdommer». Og når anledningen bød seg, så begynte jeg å sjekke ut om de som uttrykte kunnskap om ulike temaer virkelig visste hva de snakket om. Så når noen snakket om blodtrykk, kolesterol, jernverdier, blodsukker osv, - da spurte jeg ofte; hva var normalt blodtrykk? Hva betyr 120 over 90? Du sa du hadde «7 i sukker» … Hva er det 7 av?

Jeg oppdaget raskt at de aller fleste ikke kunne svare meg på noen ting, og ofte avsluttet en gryende nysgjerrighet med et noe irriterende; «alt var i alle fall helt normalt!»

Min undring gikk på en måte over til en fascinasjon om hvordan vi fritt snakker med fagterminologiske begrep med lite eller nesten ingen kunnskap overhodet. Dette er nok ikke spesielt for helsesektoren, men er et område som det er lett å vise til eksempler som vi alle kjenner oss igjen i. Vi kan vel alle sammen litt om helse og kropp? Vi kan vel alle sammen noe om «politikk og sånt? Vi kan vel alle sammen noe om utdanning og skole? Men, - KAN vi egentlig det?

Da kommer mine betimelige spørsmål; Er dette kunnskap, litt kunnskap eller er dette bare u-kunnskap?

Av og til har jeg en følelse av at kunnskapsministeren vår uttaler seg på samme måte som disse godt voksne menneskene jeg en gang overhørte. Det virker som om han både lytter aktivt, og gir et inntrykk av at han forstår hva man sier, stiller sitt hode litt på skrå og nikker bekreftende.

Akkurat som denne animerte karakteren «Pus med støvler» som med sitt helt spesielle blikk får sin vilje. Vi får en slags form for tillit til hans sympatiske uttrykk og vesen … helt til han begynner å snakke igjen. Det er da det igjen skyller inn over meg at han har overhodet ikke forstått hva dette handler om.

Er det virkelig mulig! Når ble det feil å lytte, for så å endre kurs? Er det overhodet ikke mulig å bli klokere av argumentasjon? Hvorfor er det smartere å spørre for eksempel en siviløkonom om hva som er kvalitet på utdanning, enn å spørre pedagoger, lærere med lang erfaring og god utdannelse?

Du har til og med i flere sammenhenger både skriftlig og muntlig sagt at; «DET ER MANGE LÆRERE SOM ER ENIGE MED DEG.»

Hvem er det du snakker om? Hvor er disse «mange lærerne» du refererer til. Dessverre så begynner det glansbildet av en visjon om å øke kompetansen blant lærerne å slå sprekker. Du forsøker desperat å lappe på dette med «Gaffatape» i form av rundskriv fra departementet.

Jeg er overbevist om at dersom du i fra begynnelsen av hadde rådført deg med organisasjonene som organiserer lærere, så ville du ha møtt parter som mer enn gjerne ønsker seg kvalitet i skolen og en plan for kompetanseheving blant lærerne og utvikling for lærerutdanningen.

Misnøyen fra organisasjonene med de mange medieoppslag den siste tiden er et helt klart uttrykk for at disse er satt helt til siden i denne prosessen. I tillegg så er det ekstremt vanskelig å kommentere dårlig politisk håndverk uten at noen oppfatter dette som noe «sutrete». Jeg ser nå en dreining blant de andre politiske partiene som tidligere har gitt kunnskapsministeren støtte for sitt forslag. Dette kommer utelukkende av at de har fått økt sin kompetanse på feltet ved å snakke med organisasjonene, lytte til ulike medieoppslag og tatt dette med seg inn til sine parti og fått en klarere forståelse om hva saken dreier seg om.

Når jeg da igjen tenker på disse godt voksne menneskene som jeg refererte til i begynnelsen, så kan jeg godt trekke litt på smilebåndet og tenke at den u-kunnskapen og forståelsen disse to delte, ikke var så farlig.

Derimot synes jeg overhodet ikke det er noe å smile av når slike parallelle samtaleformer kommer fra en statsråd.

Mer fra: Debatt