"Tyskerungene" og "Is-barna" som hånd i hanske?

Regjeringen somler med norske barns fremtid

Etterkrigstiden i Norge har blitt kritisert i mediene, ofte. Spesielt med tanke på hvordan de behandlet unge jenter og kvinner og deres barn. Barna ble sett på som fiendens horeunger, og de ble regnet som mindreverdige borgere. Men det var de ikke. De var født inn i skyld, påført urettferdig av samfunnet, og ble sviktet igjen og igjen. I 2000 beklaget Bondevik ovenfor barna i sin nyttårstale. Så sent som i 2018 unnskyldte Statsminister Erna Solberg ovenfor kvinnene som hadde blitt umenneskelig behandlet. Endelig, mente mange, og ante kanskje håp om en bedre fremtid. Men kanskje ikke. Det var viktig for etterslekten og historien at unnskyldningen kom, men var den ekte når den samme Regjeringen nå ikke evner å se de uskyldige barna? 

Det er for dårlig av Regjeringen å ikke aktivt hente våre barn hjem til deres rettmessige hjem. Førsteamanuensis i historie Chalak Kaveh skriver på NRK ytring at "Erna Solbergs og UDs beslutning om ikke aktivt hente hjem fremmedkrigere med norsk statsborgerskap er uklokt, prinsippløst og klart brudd på blant annet barnekonvensjonen. Muligens mest alvorlig er at det på sikt truer Norges sikkerhet", jeg er enig. Hat avler hat, og la barna vente på rettferdighet gir ikke grobunn for fredelig forståelse, tvert i mot. Regjeringen somler med de norske barnas trygghet, fremtid og muligheter. Ved å vente innskrenker de norske barnas frihet og sannhet, og det er stor sannsynlighet for at Norge vil angre på å ikke ha reagert og kjempet for de uskyldige barna, igjen.