Tvangens ulike sider

I forbindelse med debatten rundt tvangsbruk i norsk psykisk helsevern har jeg, som psykiatrisk pasient, gjort meg opp noen tanker. Tvang behøver ikke være mekaniske tvangsmidler eller injeksjoner. Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg.

2015 var året jeg var mer på sykehus enn ute i det fri. Da underlagt tvungen psykisk helsevern. Jeg har diagnosen schizoaffektiv lidelse, som gjør at jeg i perioder har maniske eller psykotiske episoder. Jeg har hatt så mange tvangsvedtak at jeg har kommet ut av tellingen. Med det med meg i ryggsekken kan jeg si at jeg har kjent tvangens konsekvenser på både kropp og sinn. Jeg vet hvilke traumer som kan følge av en beltelegging, jeg vet hvordan det føles å bli sperret inne, men jeg vet også at tvangen reddet livet mitt.

Formålet med selve tvangen er å beskytte pasienten, samfunnet rundt, eller begge deler. Tvang er på mange måter lik beskyttelse.

Mange mennesker med alvorlige psykiske lidelser ser ikke selv at de er syke, og ønsker ikke hjelp. Jeg har selv vært en av de. Da kan tvangen være en forutsetning for å kunne hjelpe. Samfunnet har en plikt til å hjelpe de som er alvorlig syke. Ved å gripe inn på et tidlig stadium kan man kanskje unngå å havne i en slags krisetilstand.

I mitt tilfelle var dagene mine preget av lysende hender og stemmer fra veggene rundt meg. Jeg lurer ofte på hvor jeg hadde vært i dag hadde det ikke vært for at noe grep inn og fikk meg innlagt. Jeg hadde kanskje vært skånt for en del ubehagelige opplevelser, men mest sannsynlig hadde jeg vært et eller annet sted i verden på jakt etter andre mennesker med lysende hender. Det er en skummel tanke.

Jeg vet selv at i de periodene jeg har vært syk så har jeg også blitt veldig ambivalent. Skal jeg ta medisiner eller ikke, skal jeg sove eller ikke? Det å ta valg kan oppleves veldig utfordrende. For min var det så mye annet som tok fokuset vekk fra min egen helse.
På den måten kan tvang være til hjelp. Man slipper å ta alle disse valgene, for de blir tatt for deg. Profesjonelle kommer inn i bildet og overtar ansvaret. Det er ingen tvil om at det har vært nødvendig i mitt tilfelle. 

Mange pasienter som blir underlagt tvang opplever en redsel. Jeg vet selv hvor redd jeg har vært, og jeg har hørt andre fortelle om hvor redde de har vært. Når man ikke har andre muligheter enn å bruke tvang blir det viktig å bruke tid. At man beroliger pasienten, informerer om hva som skjer og hvorfor det skjer er vesentlig for å få til et samarbeid. For mye handler om samarbeid.

Jeg har nok opplevd tvang som en trang pologenser som har blitt tredd hardt ned over hodet mitt. Den har strammet seg veldig rundt halsen, og jeg har følt jeg har blitt kvalt. Men jeg har også opplevd tvang som en myk, stor ullgenser. En ullgenser som har beskyttet meg fra forholdene rundt. 

I min tid under psykisk helsevern har jeg ofte hatt en opplevelse av at jeg har måttet tilpasse meg. Jeg har måttet tilpasse meg behandlere og ulike regler. Jeg har måttet tilpasse meg et system. Det jeg ikke har tenkt på er at helsepersonell må gjøre akkurat det samme. De er også presset inn i et system. De har regelverk med strenge rammer å følge.

Å være bundet til et system er nok utfordrende også for helsepersonell. Kanskje har man lyst til å gjøre så uendelig mye mer, men strekker ikke til på grunn av ting som for eksempel dokumentasjonsplikt eller rapportmøter. Noen ganger kan praktiske forhold bli mer begrensende enn en sykdom i seg selv. Dette er noe jeg ikke tenkte på som innlagt, men som jeg har tenkt en del på i ettertid. Likevel er det de ansatte som har ansvaret.

Tvang skal alltid være siste utvei. Alle har et personlig ansvar for å sørge for at den tvangen som må brukes blir utført på en mest mulig skånsom måte. Dette bør være hovedfokuset uansett hvilke rammer man opplever å være under. Å være skånsom og utføre tvang på en forsvarlig måte er noe jeg tenker man må få til uansett når man jobber innenfor psykisk helsevern. Det er mulig jeg gjentar meg selv, men det er fordi dette er så viktig. Det er mennesker det er snakk om. 

Det er ikke tvangen som er problemet, det er måten den utføres på. Opplevelsen pasienten sitter igjen med i etterkant betyr alt. Tvang behøver ikke være mekaniske tvangsmidler, det behøver ikke være injeksjoner. Tvang kan, og bør, først og fremst være omsorg.

Tvang kan utføres på en måte som gjør at pasienter føler seg overkjørt, kvalt og i verste fall misbrukt. Tvang kan også utføres på en slik måte at pasienten føler seg sett, hørt, og ikke minst beskyttet. Jeg har opplevd begge måtene, og jeg vet hvor stor betydning det får for videre samarbeid.