Debatt

Tut og kjør

Å ta bilen fra et gjennomsnittsmenneske er ikke det samme som å ta lykken fra ham med det samme.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det pågår en krig i Oslo. Angripende part er byens politiske ledelse. Byrådet har bevæpnet seg med bommer, bøter, forbud og avgifter. Det strategiske målet er 500.000 bilister. De er under konstant ild. Natt og dag jages de fra gate til gate. Ustanselig bombarderes de med beboerparkering, brøytekanter og kollektivfelt. Hærføreren, general Lan Marie Nguyen Berg, kommer ikke til å gi seg før byen er ryddet og det ikke er så mye som en felg igjen.

Mot denne fiendtlige invasjonen har en liten gruppe motstandsfolk samlet seg. Anført av en gruppe dedikerte sabotører, la oss kalle dem Bilorg, bruker de geriljataktikk mot overmakten. De slåss for sin frihet. De slåss på vegne av dem som ikke kan. Kvinner som skal hente i barnehagen, barn som skal på hockeytrening og menn som bare vil leve et fritt og bekymringsløst liv.

Dette er muligens litt karikert. Muligens. Men ikke mye. Skal man dømme etter engasjementet og ordbruken, er vi tett opptil virkelighetsbildet til enkelte medlemmer i Facebook-gruppa «Ja til bilen i Oslo». Denne såkalte nyhetsavisen hevder selv at den dekker «Byrådets krig mot 500.000 bilister». Den er ledet av PR-mann Jarle Aabø, som har sagt til Dagsavisen at «bilen representerer en kjerneverdi i Norge». Var det noen som sa bil, brunost og bunad?

Jarle Aabø svarer Ulstein her

Tidligere denne uka skrev Aabø et innlegg på «Ja til bilen i Oslo» som var illustrert med en Aftenposten-forside om byrådets planer for mindre biltrafikk – og The Suns forside da England invaderte Falklandsøyene, med «IT’S WAR!» i – ja – krigstyper. «Det var på forsiden av Aftenposten i 2016 byrådsleder Raymond Johansen erklærte krig mot hver femte bilist i Oslo. Og han lovte at tiltakene kom til å svi. En historisk krigserklæring og den minner en bitte liten smule om en annen tullekrig», skrev Aabø.

Nøkkelordet her er «tullekrig». Spørsmålet må bli hvem som tuller mest – bilentusiastene eller byrådet. Den ganske dystre bakgrunnen for det Aabø kaller en historisk krigserklæring er i alle fall et par samfunnsproblemer som det er liten grunn til å le av.

Målet om en reduksjon av biltrafikken med 20 prosent (altså «krig mot hver femte bilist» på aabøsk) er en viktig forutsetning for å nå et annet mål: Kutt i klimagassutslippene med 60 prosent innen 2020. Ingen har påstått at klimaet på jorda står og faller med hva som skjer innenfor Ring 3 i Oslo. Men i klimapolitikken er ikke slagordet «tenke globalt, handle lokalt» bare en forslitt klisjé. Det er en fornuftig forutsetning for effektiv politikk. Hvis verdens byer, hvori opptatt Oslo, mislykkes i å kutte utslippene av klimagasser, blir det ikke enkelt å hindre en farlig global oppvarming samlet sett.

Så har vi alt det andre utslippet som ender opp i Oslo-lungene. I 2016 fikk vi for første gang tall på hva luftforurensingen i hovedstaden faktisk gjør med folks helse. Det var ikke spesielt morsom lesning. Hvert år dør 185 mennesker for tidlig på grunn av svevestøv. Oslo-folk mister 1753 leveår, hvert år, på grunn av luftforurensing. Hovedsynderne er dieselbiler og vedfyring. Men støv som virvles opp på grunn av slitasje er også et problem. Derfor holder det ikke å legge om til elbiler uten å redusere trafikken. Ikke hvis man mener alvor med å tilby folk i Oslo en luft som er ufarlig å puste inn.

Høyere bompengeavgifter, piggdekkavgift og dieselforbud er selvsagt ikke populære tiltak. Men de virker. Luftkvaliteten er blitt bedre år for år, men det går sakte og det er et godt stykke igjen til mål. Norge er dømt av EFTA-domstolen for brudd på direktivet om luftkvalitet. Oslo og andre byer er nødt til å gjøre langt mer enn de har gjort til nå.

Det er opplagt ikke noe galt med engasjement og debatt rundt en sak som berører så mange mennesker. Enten det dreier seg om barn med astma som må holdes inne, eller bilister som må la doningen stå. Men det er noe alvorlig galt med måten denne debatten føres på. På Facebook-siden «Ja til bilen i Oslo» hagler det tidvis med stygge karakteristikker og personangrep. Miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg får gjennomgå jevnlig. Da Dagsavisen intervjuet Jarle Aabø for et par uker siden, pekte han på at «omdømmekostnaden» byrådet påfører seg selv med denne politikken er så «ekstrem» at de må kjøre luksusbil med sjåfør til jobben. Vår journalist pekte på at Berg må fraktes til og fra jobb i bil fordi hun blir utsatt for alvorlige trusler. «Og hvem er det sin skyld? De bedriver en politikk som folk ikke vil ha», svarte Aabø.

Denne logikken skurrer. Er det slik å forstå at den som utsettes for trusler selv har skyld i truslene? Normalt er det vel snarere den som framsetter truslene som er å klandre.

Et annet interessant poeng er selve antakelsen om at den grønne samferdselspolitikken er noe «folk ikke vil ha». Byer som girer om fra å planlegge for biltrafikk til å bli bygget rundt andre transportformer er ikke nødvendigvis den menneskefiendtlige dystopien en del bilentusiaster ser ut til å frykte. Et flertall av Oslos befolkning, 55 prosent, ønsker seg et mest mulig bilfritt sentrum. 43 prosent tror at flere kommer til å bruke byen dersom den blir bilfri.

For all del, det finnes opplagt dem som ikke ønsker seg MDG-politikk. Partiet er ikke Norges største, for å si det forsiktig. Men i Oslo er MDG mye større enn bilpartiet Frp. De grønne fikk 8,1 prosent ved forrige valg. De mørkeblå bare 6. Legger vi til de to andre grønne partiene, Venstre og SV, får vi 20,4 prosent grønne velgere i Oslo. Da er det vel bare rett og rimelig at velgernes ønsker omsettes til praktisk politikk.

Det er med andre ord ting som tyder på at krigsretorikken ikke er spesielt vellykket hvis målet er å skape oppslutning om bilistenes sak. Kanskje det er på tide å stanse opphetingen av debattklimaet?

Mer fra: Debatt