Debatt

Tusen takk for tankene, mamma!

Jeg kan kanskje ha vært fem–seks år da jeg ble informert om at vi skulle adoptere ei lita jente fra et land langt, langt borte. Det knøt seg i magen. Jeg ble liten og sjalu, redd og fortvilet. For det skulle jo bare være oss to, mamma og meg.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det var middagstid. Vi satt ved kjøkkenbordet i blokka ved jernbanen i Bodø. Jeg tror vi delte en suppepose og noen brødskiver. Min mor hadde ikke god råd, og hun hadde vært alene med meg siden min far døde to måneder før jeg fylte ett år. I rundt ti år, helt til jeg til slutt fikk en stefar og en lillebror, var det bare oss to.

For det kom aldri noen lita jente, som jeg en liten stund fryktet. Den sjalu følelsen var ny. Jeg husker den som om det var i går. Mamma forklarte meg at det var helt greit å være litt egoistisk i blant, men at som hovedregel må man kunne dele. I tillegg hadde jeg lite å frykte. Vi skulle bare fjernadoptere, altså hjelpe ei lita jente til skolegang et helt annet sted i verden.

Det var den dagen vi første gang snakket om penger, på ordentlig. Jeg lærte at vi ikke var fattige, så langt derifra. Vi var rike, ufattelig rike, målt mot resten av verden, og vi hadde et ansvar for å hjelpe. Vi simpelthen måtte bry oss om andre når vi hadde det så godt som vi hadde det. Og så lærte jeg at det var forskjell på adopsjon og fjernadopsjon.

Hvis jeg kjenner godt etter, husker jeg hvordan det var å måtte vente månedsvis på nye fotballstrømper til jul, eller at vi av og til spiste brødskiver til middag. I ettertid har jeg skjønt at brødskivene var kompensasjon for at vi hadde hatt familiebesøk eller bare brukt litt ekstra penger på middag eller lørdagskos. Det var ikke bare lett å få alt til å gå rundt for en ung, enslig mor, men jeg kan ikke huske å ha hørt henne klage en eneste gang. Selv oppdaget jeg ikke at jeg manglet noe som helst.

I stedet husker jeg de mange samtalene der mamma prentet inn i mitt unge barnesinn at vi i det store bildet var privilegerte, og jeg husker diskusjoner mellom liten gutt og klok mor om Khomeini og irske terrorister, lokale politikere og Brødrene Løvehjerte. Jeg tror jeg lærte mer ved kjøkkenbordet hjemme enn på skolen.

Vi snakket om alt, mamma og jeg, og det gjør vi fortsatt. Når denne spalten står på trykk, hver eneste uke, får jeg en SMS fra henne med omtrent likelydende innhold: «Takk for at du deler tankene dine. Klem». Akkurat denne uka, når verdens beste mamma fyller 70 år, bestemte jeg meg for å komme henne i forkjøpet: Takk for at du delte tankene dine med meg, mamma, og takk for at du fortsatt gjør det med mine små jenter. Jeg håper de blir like kloke og modige kvinner som deg! God fredag!

Mer fra: Debatt