Ved årsskiftet ser det lyst ut for Jonas Gahr Støre og Ap på meningsmålingene. Det ser mørkere ut for Erna Solberg og regjeringen. Det kan forandre seg i valgåret 2017, men det er ikke lett å se hva som kan få Høyre/Frp-regjeringen på offensiven. Regjeringens parlamentariske grunnlag har forvitret i løpet av året. Utnevnelsen av klimafornekteren og den innvandringsfiendtlige Per-Willy Amundsen (Frp) til justisminister var en ren provokasjon mot Venstre og KrF.
Statsministerens jobb er å skape samhold i regjeringsfellesskapet. Amundsen som justisminister er en ny spiker i samarbeidskista. Det gjorde ikke samarbeidet bedre at hun også slapp inn Terje Søviknes som oljeminister. Politisk er nok han spiselig for KrF og Venstre. Men hans historie fra 2001 om seksuell omgang med en 16 år gammel jente på partiungdommens landsmøte, burde være en diskvalifikasjon til et av landets viktigste politiske tillitsverv.
Noen få statsrådsutnevnelser avgjør ikke stortingsvalg. Det er summen av valgkampens hovedsaker og velgernes tillit til statsministerkandidatene Solberg og Støre som avgjør. Hvis arbeidsledighet blir hovedsak, kan Ap gjør et godt valg. Skatt og skole er viktig for Høyre, mens innvandring er Frps beste sak. Regjeringens sentraliseringspolitikk og kommunesammenslåinger er som skreddersydd for Sps valgkamp. Klimapolitikken er SVs, Venstres og Miljøpartiet De Grønnes banehalvdel. KrF kan håpe på at familiepolitikk og kontantstøtte også blir en sak i valgkampen.
Det eneste vi kan slå fast med sikkerhet ved inngangen til valgåret 2017 er at det blir jevnt mellom blokkene. Småpartiene blir tungen på vektskålen. Skulle KrF skifte politisk side, er den sittende regjeringen ferdig. Regjeringen er også ille ute hvis Venstre faller under sperregrensen til Stortinget.
Sperregrensen på fire prosent blir helt avgjørende for regjeringsspørsmålet. Jonas Gahr Støre får neppe nok mandater til å danne regjering hvis ikke SV kommer over grensen.
Noen målinger har vist at Miljøpartiet De Grønne kan komme på vippen i Stortinget og dermed avgjøre regjeringsspørsmålet. Det er ikke umulig hvis klimapolitikk og spesielt oljeleting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja blir hovedsak i valgkampen. En måling i Klassekampen i går viste at 49,6 prosent av befolkningen sier nei til olje- og gassleting i dette området. Motstanden er størst i Nord-Norge med 56,9 prosent som sier nei. Hvis for eksempel Ap holder fast ved sitt tidligere vedtak om såkalt konsekvensutredning, vil Ap helt klart miste velgere til SV og Miljøpartiet.
Jeg hører flere si at de mindre partiene har for stor makt i forhold til deres oppslutning ved valget. Spesielt er mange i Frp opprørt over at Venstre og KrF etter deres mening har stor innflytelse på Solberg-regjeringens politikk. Carl I. Hagen mente i sin tid at sentrumspartiene var overflødige. Velgerne mener ikke det. Landets eldste parti, Venstre, er blitt dødsdømt mange ganger, men har hver gang stått opp fra de døde.
I motsetning til det enkelte statsvitere trodde før i tida, går det ikke mot et tilnærmet topartisystem med Ap som det dominerende partiet på venstresiden og Høyre som det store partiet på motsatt side. Sentrum har riktig nok krympet de siste tiårene, men både Høyre og Ap hadde større oppslutning på 1980-tallet enn det de to partiene har i dag.
Med de mindre partiene har det godt både opp og ned ved valgene. KrF hadde sin beste periode på midten av 1990-tallet. Det var også et godt tiår for Frp. Frp ble ved valget i 1997 større enn Høyre som gikk ned for telling.
SV har opplevd en berg og dalbane-tilværelse siden starten. Ved siste stortingsvalg berget SV seg over sperregrensen med et nødskrik. Miljøpartiet De Grønne har vokst og beriket partifloraen.
Vi nærmer oss ikke et tilnærmet topartisystem av den typen man har i Storbritannia og i USA. Det skal vi være glad for. Brexit og Trump er tydelige tegn på at det britiske topartisystemet og det amerikanske systemet er i ferd med å bryte sammen. To dominerende partier klarer ikke å fange opp strømningene i folket. Det norske flerpartisystemet er bedre i stand til å kanalisere folks ulike oppfatninger inn i folkevalgte organer.
De tradisjonelle politiske motsetningene her i landet mellom sentrum og høyre og by og land er fortsatt levende. Dessuten har nye motsetninger dukket opp, som innvandring og klimaspørsmål. To dominerende partier er ikke i stand til å håndtere meningsmangfoldet i befolkningen. Flere partier på Stortinget er en viktig årsak til at vårt folkestyre har holdt seg godt i alle år.