Tull, forskning og fagbevegelse

Dagsavisen hadde en sak med overskriften «Krass kritikk mot LO» (18/3). Hovedoppslaget var knyttet til et arbeid av seniorforsker Ann Cecilie Bergene ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) – og med sidekommentar hentet inn hos undertegnede av Dagsavisens journalist.

I en kronikk (30/3) går FAFO-forskerne Line Eldring og Anne Mette Ødegård sterkt i rette med «AFI-forskerne» som «heiser varselflagget høyt». Ved å vise til omfattende egen forskning – påpeker de at «AFI-forskerne» tar feil, og er dårlige kunnskapskilder. FAFO-forskernes innspill er uetterrettelig: Jeg har ikke vært tilsatt ved AFI på mange år, og har ikke heist noe flagg verken på vegne av AFI eller sammen med noen andre ved instituttet.

Siden FAFO-forskerne trekker meg inn på sviktende grunnlag, utdyper jeg gjerne litt: Jeg går ikke inn på FAFO-forskernes egenreklame og polemikk mot AFI-forskeren, koblet mot forsvar av en oppdragsgiver. Den oppgaven klarer Bergene best selv. Kanskje kan FAFO-utfallet leses som innspill i en konkurranse om andeler i et oppdragsmarked som verken fagbevegelse eller akademia er tjent med?

Journalisten ønsket en generell kommentar om utfordringer for fagbevegelsen, eksemplifisert ved lovbrudd i helsesektoren. I samtalen, tatt på sparket, bekreftet jeg at fagbevegelsen kunne sies å være under press, også at evne og vilje til å ta opp problematiske forhold kunne bli svekket. Noen karakteristikk av fagbevegelsen som sådan ønsket jeg imidlertid ikke å gi.

Inntrykket av svekking knytter jeg først og fremst til press mot regelverket, og mulig undergraving av forhandlede rettigheter og innflytelse. (Arbeidsmiljølov, sykelønnsordning, tariffbestemmelser, tilsettingsvilkår og så videre.) Et press som ikke minst kommer gjennom internasjonale føringer og forpliktelser. Disse er oftest innrettet mot å sikre «fri flyt og fri konkurranse om økt avkastning», og ikke mot allmenn sikring av arbeidstakerrettigheter og fordeling av verdiskapingen.

Internasjonal og norsk fagbevegelse jobber motstrøms. Noe av strømmen oppstår når vi utvikler identitet og væremåter først og fremst som konsumenter og kjøpere. Når livs- og handlingsrommet primært forstås som et individuelt rom for å handle (stadig mer) varer, tjenester og mennesker i et konkurransedrevet marked. Et rom tilrettelagt av internasjonalt regelverk, som svekker kollektivitet og solidaritet, og her hjemme særlig er tiljublet av høyresiden.

Fagbevegelsens forsvar av rettigheter er i utgangspunktet neppe preget av mangel på kollektiv og solidarisk tenkning. Det er når vi i fagbevegelsens store menige oppland umerkelig mister forståelsen for fellesskapets betydning at den virkelige svekkingen oppstår. Når vi mister evnen og motet til å ta tak i kritikkverdige forhold og til å stå sammen, og i god Frp-ånd bare sørger for oss selv.

Vi har en lang forhandlings-, rettighets- og fordelingstradisjon i Norge. Den bygger på et regelverk som (i internasjonal sammenheng) trolig har gitt uvanlig stor likeverdighet i samspillet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Det er noe vi bør være stolt av, ta vare på og utvikle – ikke minst i motstrømstider.