Tryggere digital hverdag

Vi voksne må bry oss og lære oss hva ungene gjør i sitt digitale univers.

Dagens barn og unge kjenner ikke lyden av internett slik vi hørte ISDN-linja koble oss på verden. Vi kan ikke lenger skille på analog og digital barndom. For barna er det en og samme oppvekst, med eller uten skjerm.

Medietilsynets rapport, Barn og Medier 2020, viser at alle barn får mobiltelefon i 9-årsalderen, og nesten alle i alderen 9–18 år bruker YouTube, Snapchat, TikTok og Instagram.

De deler innhold og opplever både positive og negative sider i nettets store jungel. Barn og unges digitale oppvekst stiller et spesielt ansvar til oss som digital næring og til oss som voksne.

Barn og unges digitale bruk er ikke nødvendigvis så ulik vår voksenbruk, men forhåpentligvis har vi erfaring, kunnskap og kompetanse nok til å skille hva som er rett og galt, smart og dumt. Eller kanskje ikke?

Vi gir ungene våre nettbrett i bleiealder og mobiltelefon i 3.-klasse, vi deler ukritisk barnebilder på Instagram, eller snapper fra søndagsturen med ungene. Vi voksne har en slags avhengighet der vi sjelden eller aldri logger av. Med dette er vi bevisste eller ubevisste, gode eller dårlige, rollemodeller for barna.

Vi deler data om oss selv og andre uten helt å vite hvor disse dataene forsvinner eller hva de skal brukes til. Vårt digitale voksenliv er relativt kort og vi er naive noviser.

For hva gjør så barn og unge når de sitter foran skjermen? De spiller, deler, konsumerer, produserer og lærer. De deltar i samfunnet og bruker ytringsfriheten sin.

Fra tid til annen får vi voksne nok av barnas skjermbruk, og vil skjerme dem fra skjermen. Det fører også til vedtak om at nettbrett ikke skal brukes som læringsverktøy fordi vi ikke vil at barn skal utsettes for et digitalt eksperiment. Men dette er også en konsekvens av frustrasjonen over manglende tydelighet og forståelse for hvorfor digitale verktøy skal være i klasserommet.

Dette skyldes i mange sammenhenger en blind tro på at teknologien i seg selv skaper en form for læringsmagi. Det gjør den ikke. Det er først når nettbrettet fylles med digitalt læringsinnhold ment for norsk skoles læreplaner at effekten kan komme. Samtidig vil digitale læremidler og -verktøy kunne utnytte data for å sikre at flere elever får tilpasset opplæring, slik de har krav på.

Vi har en tendens til å sette likhetstegn mellom skjermtid som tidsfordriv eller unyttig bruk. Og i mange sammenhenger er det kanskje også det. Noen digitale tjenester er i tillegg så appellerende at de kan skape en form for avhengighet. Vi vet dessverre for lite om både pluss- og minussidene, og nettopp derfor er det et stort behov for norsk forskningsinnsats knyttet til digital læring og fritidsbruk.

Mens vi venter på forskning og resultater vi kan bruke til å forsterke og trygge barn og unger digitalt, vil unger hver dag dele, se og oppleve både gode og dårlige ting på nett.

Vi kan dessverre ikke beskytte barn fra alt vi umiddelbart skulle ønske vi kunne, men vi kan gi dem handlingskompetanse og dømmekraft til at de skal håndtere den verden de opererer i og kommer til å være en del av også i framtiden. Blant annet viser dansk forskning konsekvensene av søkehistorikk på elevers akademiske besvarelser.

Elever kan på bakgrunn av egen søkehistorikk bli sittende med ulike kilder, noe som igjen påvirker hvordan de presterer akademisk. Det betyr at vi voksne, som lærere, naboer, mødre og fedre, må bry oss og lære oss hva ungene gjør i sitt digitale univers. Der bør de ikke operere på egen hånd uten vokseninnblanding. For noen ganger vil de trenge vår hjelp, og da er det viktig at vi forstår og at vi har deres digitale tillit.

Det gjør det også enklere å være tydelige grensesettere. Det kan være klokt å sette noen regler for tidsbruk og skjermtid, men klokest av alt er å lage reglene sammen og la de gjelde for både barn og voksne.

For kort tid siden var det den europeiske dagen for sikker nettbruk og Barneombudet inviterte til høynivåmøte for å trygge barn og unge på nett. Her signerte vi på en felleserklæring med et 30-talls organisasjoner, partier og offentlige institusjoner.

Denne felleserklæringen forplikter oss til arbeid fra hver og en av oss, og i samarbeid, for å trygge barns digitale oppvekst. Som bransjeorganisasjon skal vi være med og ta vår del av ansvaret.

Vi skal bidra til økt kompetanse om tryggere digital hverdag til leverandører av tjenester som brukes av barn og unge, og utveksle beste praksis. Og vi skal bidra til å styrke bevisstheten om både utfordringer og muligheter knyttet til barn og unges digitale hverdag.

Det betyr også at vi ønsker en styrket innsats i samarbeid mellom myndigheter, organisasjoner, utdanning og IT-næringen, felles holdningskampanjer og et tydelig koordineringsorgan.

Vi lever i en stadig mer kaotisk digital verden, mens ansvaret i Norge er fragmentert. Det betyr at ingen reelt sett har eller tar ansvaret, og derfor ønsker vi at Barneombudet får koordineringsansvar og ressurser til å gjøre denne jobben. De har barnefaglig kompetanse og tar barnas fokus, og sammen skal vi øke vår kollektive digitale dømmekraft – både for barn og voksne.