I en tid hvor alle sitter klistra til nyhetene, er det grunn til å stoppe opp og tenke seg om både to og flere ganger rundt hva slags ord som brukes.
Språk former i stor grad hvordan vi forstår virkeligheten vår. Ett av nyordene i pandemien, som brukes hyppig av media og politikere og etter hvert folk flest, er ordet «importsmitte».
Det er fristende å bruke dette ordet, ettersom det gjør det så lett å peke på trusselen som noe som fins «der ute», noe som ikke egentlig angår oss og noe som vi med enkelhet kan stenge ute og dermed beskytte oss mot. Det er «de andre» som er farlige, ikke «vi», når vi bruker dette ordet. Denne typen ideer nærer oppunder tankegods som det norske samfunnet ellers ikke liker å identifisere seg med, slikt tankegods som hadde jerngrep på Norge forrige gang grensa var stengt.
Les også: FHI kommer med ny og revidert vaksinestrategi om et par uker
Ikke bare skaper ordet et kunstig skille mellom «oss» og «dem», men ordet tåkelegger også at det finnes ulike grunner til å reise over landegrenser. En av disse grunnene berører til og med menneskerettighetene, uten at dette får noe særlig oppmerksomhet. Mennesker har rett til respekt for sitt familieliv og til statlig vern av familien. I og med grensestenginga, som vi har hatt i ulike former siden mars 2020, er det betimelig å spørre om disse rettighetene blir oppfylt.
I Facebook-gruppa «Vi som har familie eller kjæreste i utlandet under Covid-19 2020», som i skrivende stund teller 7400 medlemmer, fins det mange fortvila mennesker som ikke har kunnet treffe sine nærmeste i lange tider på grunn av inngripende restriksjoner. Ikke alle som rammes er med der heller.
Det finnes ikke statistisk belegg for å hevde at det er tilreisende som kommer for å treffe sine nærmeste som utgjør den største trusselen i forbindelse med reiser. Tvert imot utgjør denne gruppa en minoritet i forhold til det store antallet arbeidsreisende som ankommer landet, og bare det burde tilsi at de utgjør en mindre trussel.
Les også: FHI tror alle voksne kan være fullvaksinert til sommeren
Til tross for dette har denne gruppa i de stadig skiftende reglene for innreise møtt sterkere begrensninger enn arbeidsreisende gjennom hele pandemien. Det er bare nå nylig at arbeidsreisende har like strenge restriksjoner som familier og kjærester, men når regjeringa senere skal se på lettelser av innreisestansen, vil regjeringa prioritere arbeidslivet før menneskers nærmeste. Denne prioriteringa sier noe om våre verdier som samfunn. Økonomi går foran humanitet.
Det er like uklokt å omtale all smitte fra reising med bare ett ord som det ville vært å omtale all smitte innenlands med ett ord. Tenk om man konsekvent skulle kalt all slik smitte for «innenlandssmitte» og ut fra den forståelsen et slikt ord innebærer, innføre stopp i all aktivitet som kunne føre til den. Ikke bare ville det ført til så sterke begrensninger på våre liv at vi knapt kunne kalle det et liv lenger, det ville heller ikke vært særlig hensiktsmessig å være så unyansert når man skal finne passende tiltak. Ulike potensielt smittespredende aktiviteter krever ulike tilnærminger, og dette gjelder selvfølgelig reiseaktivitet også. Å behandle menneskers familie og kjærester på linje med turister som reiser for fornøyelse, er svært hjerterått og misvisende.
Les også: Høie: Det er greit å reise på hytta eller hotell i vinterferien
Vi tolererer i mange tilfeller den risiko det innebærer at de nærmeste får treffe hverandre. Det holdes til og med fram som viktig i en krevende tid at vi har noen å støtte oss til. Denne toleransen er nå forbeholdt de som har sine nærmeste boende i landet. Vi som har familie eller kjæreste i utlandet lider stort under dette. Det er på høy tid at vi blir sett og prioritert som en egen gruppe med særegne behov, og ikke gjemmes og glemmes bort i det stigmatiserende ordet «importsmitte».