Denne kronikken ble skrevet i forbindelse med Europride i juni 2014, og publisert på NRK Ytring 26. juni:
Spør en tilfeldig homofil Oslo-boer, hvem som helst, «hvor kan du gå trygt i Oslo?» Har personen bodd her en stund, kan jeg banne på at det mentale kartet er omfattende. Det er på bydelsnivå, kvartaler, gate for gate. Detaljnivået for hvor du kan holde kjæresten din i hånda kan være forbløffende.
Når jeg ser heterofile som kysser på gata, kan jeg si deg på ett sekund om jeg kunne gjort det samme akkurat der. Det kan være gater som alltid er trygge, gater som alltid er utrygge, og gråsoner der det er avhengig av hvem som befinner seg i gata samtidig som deg, der situasjoner kan endre seg med døgnets tider.
Nylig ble to venner av meg utsatt for trakassering fordi de er homofile. Utskjelt og truet av en gjeng gutter, i det man skulle tro var et trygt område – Grünerløkka. Jeg spurte nøyaktig hvor det var – en sidegate mot Sofienbergparken. «Åja, den gata der», sa jeg. Den er ikke 100 prosent. En gråsone. Du må ut i hovedgata, litt høyt oppe, skal du være trygg.
Denne uken sto den nyvalgte lederen av Sosialistisk ungdom frem med at også han og kjæresten har blitt trakassert og slått i Oslo sentrum. Nicholas Wilkinson sier til NRK at han ikke leier kjæresten på Grønland i Oslo på natta fordi han frykter volden han kan bli utsatt for. Den triste erkjennelsen er at jeg ikke vet om jeg ville gjort det på dagtid heller, i det som også er mitt eget nabolag.
Religiøse ekstremister i Norge gjør meg utrygg,» sier han for å forklare sin frykt og gi retning til en anklage. «Jeg og veldig mange homofile frykter hatvold. Vi vet at mange av våre venner utsettes for det. Vi er kommet langt i homokampen i dag, men det er noen miljøer som henger etter,» sier han videre.
En takk til Wilkinson som står frem og bruker sin posisjon til å ta opp dette problemet. Jeg vil likevel stille spørsmål ved analysen og retningen på anklagen. Er det virkelig presist å si at det er religiøse ekstremister som gjør homofile utrygge i Oslo? Ekstremister også, kanskje, men jeg tror ikke det er hele svaret, og med det som eneste svar tror jeg ikke vi kommer nærmere en løsning. I de tilfellene jeg kjenner til er det vel heller gutter og menn av litt mindre from karakter som skaper den største utryggheten. For all del, det kan være de forankrer hatet sitt i religion. Samtidig tror jeg vi skal åpne opp for andre forklaringer, så vi ikke ser oss blinde i et felt som fort blir grumsete av rasisme og islamofobi.
I boken Combatting Homophobia viser filosofen Michael Groneberg til at homofobi kan skyldes både holdninger som henger igjen fra eldre undertrykkende systemer (som religion og moralske normer) og at det skapes nye motiver for å undertrykke (som politiske interesser som vi ser i Russland og flere afrikanske land), eller psykologiske mekanismer (som å opprettholde maskulinitet).
I mange tilfeller vil nok årsaker blandes til en litt uklar størrelse. Det kan være at man har med seg holdninger hjemmefra, fra religionen sin, fra venner, i kombinasjon med at man som ung gutt skal posisjonere seg blant kamerater, som maskulin. Maskulinitetsidealer og intoleranse mot det som er annerledes, kan nok være vel så brukbare forklaringer som religiøs ekstremisme. Fellesnevneren tror jeg må være at det ligger holdninger til grunn som ikke respekterer individets frihet, og ikke respekterer mangfoldet i det offentlige rom.
Samtidig tror jeg vi må være forsiktig med å knytte hatkriminalitet for tett til spesifikke grupper. I storbyer, og de fleste andre steder folk ferdes, kan nær sagt alle bli utsatt for overgrep i spennet fra voldelig hatkriminalitet til den mer lavmælte trakassering. Homofile, kvinner og innvandrergrupper er alle kjente mål for slik irrasjonell trakassering og vold. Jeg nevner dette nettopp for å unngå å blinke ut én gruppe som årsak til hatkriminalitet.
Den britiske rapporten «Restoring Relationships: Addressing Hate Crime Through Restorative Justice» fra 2007 tar opp hatkriminalitet i et litt videre perspektiv og ser på hvordan man kan håndtere og forebygge problemet. Den viser til at hatkriminalitet skjer med svært ulik motivasjon og årsak, rettet mot innvandrere, mellom innvandrere, mot seksuelle minoriteter og andre. Den konkluderer blant annet med at en lite effektiv metode for å redusere hatkriminalitet, uansett hvem som er utsatt eller utfører, er ren straffeforfølging.
«Å bare straffe overgriperen endrer ikke hans/hennes holdninger eller holdningene til det lokalsamfunnet som deler hans/hennes holdninger, og vil derfor ikke hindre at den kriminelle handlingen skjer igjen.» Rapporten anbefaler holdningsarbeid og dialog mellom overgriper og offer som mer forebyggende løsninger.
Selv ser jeg for meg at dette er et problem som må håndteres på et bredt spekter av arenaer, både før og etter at hatkriminalitet finner sted. I lokalsamfunnene, i religiøse miljøer, i skolene, i organiserte fritidsaktiviteter.
Men det dreier seg ikke bare om å jobbe for et samfunn som tolererer homofili. Det må også dreie seg om å jobbe for et samfunn som tolererer og klarer å håndtere annerledeshet blant alle. Fienden er ikke så synlig at man bare kan peke på «ekstremister» eller «guttegjenger». Fienden i dette trusselbildet er mer skjult: Det handler om grunnleggende holdninger til individets verdi. Og hvem synder ikke der?
Når jeg treffer homofile som bruker hatkriminalitet mot homofile nettopp som en anledning til å ytre sitt eget hat eller intoleranse mot innvandrere, slår det meg at vi er flere som har en vei å gå. Fienden bor også i offeret. Jeg kan ikke forvente å bli «forbigått i stillhet» på gata med kjæresten min om jeg samtidig, gjennom holdninger eller handlinger, bidrar til et samfunn der andre blir diskriminert eller hetset. Toleransens konsekvens er at den må gjelde for alle.