Verden

Trump snakker sant

Norsk sikkerhetspolitikk er knyttet til troen på NATO-solidariteten. Når USAs president gjentatte ganger har understreket at denne solidariteten kun er en illusjon, bør norsk og europeisk forsvars- og utenrikspolitikk endres i tråd med denne realitetsorienteringen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
USAs nåværende president, Donald Trump, har gjort seg bemerket som en notorisk lystløgner, det han sier bør man ikke uten videre ta for pålydende. At Trump produserer propagandaløgner i høyt tempo, betyr ikke at alt han sier er løgn eller sprøyt; det en mektig mann som Trump sier kan ikke uten videre avvises.
 
Illusjon om solidaritet og trygghet
Den amerikanske presidenten vekker oppsikt hver gang han sier at USAs allierte ikke uten videre kan regne med militær støtte fra USA om de skulle trenge det. For Norges vedkommende betyr det selvfølgelig i klartekst at om vi skulle trenge det, så vil vi, i likhet med alle andre NATO-allierte, ikke kunne regne med militær bistand fra USA, kanskje vil vi få det, kanskje vil vi ikke få det. Hvem vet? Det vet hverken vi eller USAs president. Det vil han og vi først finne ut av om behovet for bistand skulle oppstå.
Dette kan oppfattes som ekstra ille med tanke på at Norges forsvar i vår tid er basert på at det skal kunne holde en invasjonshær stangen i noen dager inntil alliert hjelp er på plass. Vårt forsvar er ikke robust, det har ingen dybde, det har i hovedsak to hensikter, det skal stå til disposisjon for USA i forbindelse med utenlandsoperasjoner, i den forbindelse bestreber Norges regjering seg på at vi skal være best i klassen ved å støtte opp amerikanske militæroperasjoner rundt forbi i verden. Tanken er at om i et og alt er lojale mot USA, så vil USA føle seg forpliktet til å hjelpe oss om vi skulle trenge det. Mon det? I tillegg skal forsvaret i noen dager kunne utføre oppholdende strid mot invaderende hærer, fortrinnsvis russiske antar man, inntil vi får solidarisk hjelp fra våre allierte. Og så skal forsvaret selvfølgelig gi befolkningen en illusjon om trygghet.
 
Trump har rett!
Alexander Dumas gjorde i sin roman De tre musketerer fra 1844, slagordet «En for alle, alle for en» populært. I nyere tid har dette som vi vet blitt slagord for den militære alliansen NATO som Norge er en del av. I Dumas’ fiksjon ble slagordet tatt på høyeste alvor av de brave musketerer, i den virkelige NATO-verdenen har slagordets fiksjon neppe noen gang vært alvorlig ment som annet enn garnityr til bruk ved festlige anledninger og som trussel mot antatte fiender. Et slagord er tross alt ikke noe annet enn et slagord.
Det har aldri vært slik at vi uten videre har kunnet stole på bistand fra USA, det er en enkel sannhet som Trump har bekreftet på en forbilledlig åpen og redelig måte. USA blir ofte omtalt som den frie verdens, som de demokratiske landenes, forsvarer. Troen er at USAs ledelse er besjelet med en sterk demokratisk overbevisning og ikke vil finne seg i at noen demokratisk stat i hele verden skal lide overlast. For det demokratiske USAs ledelse er ethvert diktatur en vederstyggelighet. Skal vi tro.
 
America first!
Om man setter seg inn i etterkrigshistorien, ser man at USA ikke på noen måte entydig har vært demokratiets forsvarer. USA har like gjerne veltet demokratier, som å beskytte dem; USA har like gjerne beskyttet diktaturstater, som å velte dem. Hvorvidt USA har hatt et positivt eller negativt forhold til andre stater, har først og fremst vært avhengig av om disse statene har vært USAs venner, om de har ivaretatt USAs økonomiske interesser i den enkelte stat.
Stater er ikke venner; stater er konkurrenter, heter det, og det er greit nok; stater ivaretar først og fremst egne interesser. Det gjelder ikke minst USA, det har de ulike presidentene og regjeringene i USA gjentatte ganger vist og det har Trump på en overtydelig måte understreket igjen og igjen; den amerikanske elitens økonomiske interesser kommer først: Rich Americans First!
 
Økonomisk støtte til amerikanske investorer
Å omtale USAs interesser som om det finnes noe slikt som et USA som har interesser, som om USA var en entitet, en selvstendig tenkende størrelse, er illusjonsskapende. Befolkningen i USA har ikke enhetlige interesser. Når man snakker om «USA» og hva som er i USAs interesse, tilslører man at den amerikanske staten i første rekke ivaretar interessene til de rike og mektige i landet. Den amerikanske politiske og økonomiske eliten ivaretar bare den amerikanske befolkningens interesser i den grad det er hensiktsmessig og regningssvarende for dem selv å gjøre det.
I blant annet presidentene Obama og Trumps krav om at alle NATO-land skal innfri målet om å bruke to prosent av BNP på militærmateriell, uansett hvordan BNP i det enkelte landet utvikler seg, uansett hvor stor økonomien i landene er, ligger det implisitt en forventning, eller krav, om at dette materiellet fortrinnsvis skal kjøpes fra amerikanske våpenprodusenter og dermed stimulere amerikansk næringsliv og sørge for fortjeneste for dem som har investert i konsern som produserer våpen. Trumps krav om at Norge og andre europeiske land skal øke utgiftene til innkjøp av våpen opp til to prosent av BNP, uten hensyn til faktisk behov for økt opprustning, viser forretningsmannen Donald Trump med all ønskelig tydelighet. Han har gjort sine investeringer, nå krever han at kundene handler mer våpen av ham og hans venner. At Norge kjøper amerikanske våpensystemer er ikke nødvendigvis i Norges interesse, det er først og fremst i amerikanske investorers interesse.  
 
Løp og kjøp?
I stedet for å gi etter for kjøpepresset, er det å håpe at Norge og andre europeiske NATO-land starter et edruelig nordisk eller europeisk forsvarssamarbeid. Situasjonen med en på dette området ærlig og oppriktig amerikansk president vil forhåpentlig føre til en europeisk tilnyktring, europeiske politikere må utfordre sine egne illusjoner, illusjoner som de blant annet har bygget den europeiske forsvarspolitikken på, før en mer taktisk og veltalende president igjen overtar i Det hvite hus og bygger opp igjen illusjonene som Trump så effektivt har revet i stykker. 

Mer fra: Verden