Tror på demokrati i Myanmar

Stolthet preger nå folk i Myanmar. Det har skjedd endringer og også Aung San Suu Kyi tror nå på demokrati i landet.

Nå er det ett år siden fredsprisvinner Aung San Suu Kyi slapp ut av husarrest. Det mest slående inntrykket i Myanmar er stoltheten. Stolte generaler med tiår i hæren som nå vil ha demokrati. Stolte journalister som kan stille kritiske spørsmål og ikke minst kan snakke om Suu Kyi med innlevelse. Stolte folk i gatene som føler at Myanmar går gjennom en fantastisk historisk endring.

Også Aung San Suu Kyi forteller om de store endringene. I huset ved innsjøen i Yangon møter hun meg og sier hun har tillit til presidenten. De siste årene har hjemmet vært hennes fengsel. Nå tror hun på demokrati.

Utenfor Myanmars dørstokk mangler det ikke på kynikere som spør om landets forandringer er store nok eller går raskt nok. Men landets egne innbyggere er ikke i tvil. Dette er endringer som de har drømt om. Ingen hadde trodd endringene skulle komme så raskt.

Industriminister U Soe Thein var 41 år i marinen, og ble til slutt admiral og øverstkommanderende. Han forteller at mens det tok Sør-Korea 15 år å skape demokrati, så løper Myanmar mot demokrati. Til spørsmålet om hvorfor noen som har vært i hæren stort sett hele sitt liv nå vil innføre demokrati, svarer han kort og enkelt at det er det riktige å gjøre.

Hva er det som har skjedd? Jeg tror generalene har sett hvor langt Myanmar ligger bak nabolandene Kina og Thailand. For noen tiår siden var Myanmar rikere enn Kina per innbygger. I dag er gjennomsnittsinntekten i Kina seks ganger høyere. Skal folk på landsbygda komme seg ut av fattigdommen må de åpne landet. Det har skjedd mer i Myanmar de siste få månedene enn de siste tjue årene.

Mange politiske fanger er satt fri, og myndighetene sier at de vil slippe fri alle som er fengslet for sine meninger. I landets nasjonalforsamling diskuteres det, og vanskelige spørsmål stilles ministrene. Alt tyder også på at Aung San Suu Kyis parti vil stille til suppleringsvalg seinere i høst.

Det er nye vinder som blåser over landet. I den største byen, Yangon, møter vi Saigara. Han slapp ut fra fengselet for få uker siden, og er berømt over hele Myanmar som en av landets store komikere og artister. Saigara har bevist at humor er et av de farligste våpen i politikken. Han forteller at måten han overlevde mer enn ti år i fengsel på var å lage vitser om myndighetene. Humøret holdt ham oppe, selv når han ble gravd ned til halsen mens biler kjørte over ham for å skremme ham til å fordømme demokratibevegelsen. Saigara forteller stolt at nå skal han og Suu Kyi arrangere kortfilmfestival uten sensur.

Hvis man velger å lete etter ting som ikke er gjennomført, er det selvsagt mye å ta av. Det er fortsatt politiske fanger i Myanmar. De etniske konfliktene er ikke løst. Og selv om demokratiske institusjoner er opprettet er det en lang vei å gå til et varig, stabilt demokrati. Men spørsmålet er om vi bør vektlegge det som ennå ikke er gjort, eller om vi kan inspirere til videre handling. Myanmar er et land med fantastiske muligheter hvis det nå går inn i en periode med økonomisk og sosial framgang.

Myanmar er en miljøkjempe med en av Asias største regnskoger, og med et naturmangfold som få andre land har. De har alt fra store skoger til snødekte fjell og deltaområder til milevis med sandstrender klare for turister. Folket er varmt og vennlig, men mangler kapasitet og utdanning etter mange år med diktatur. Naturressursene er enorme. Landet har gass, og kan bli en av verdens store riseksportører.

President Thein Sein tar imot oss i sitt storslåtte palass. Jeg møter ham med forventninger etter Suu Kyis lovord. Industriministeren forteller presidenten entusiastisk om Norges rikdom fra olje og gass, om vår familiepolitikk, og velferdsstaten.

Presidenten ønsker samarbeid. Han vektlegger miljø, og nevner opprensking av elva Irrawaddy som er en livslinje for landet. Kan Norge hjelpe til å ta vare på økosystemene i de store innsjøene som landet lever av? Presidenten vil ha støtte til fornuftig og miljøskånsom vannkraft, og teknologi for olje og gass. Han ønsker norske turister og investeringer velkommen, og vil gjerne ha norsk hjelp til å bygge et demokratisk statssystem.

Han er opptatt av at omverdenen skal se forandringene og gradvis fjerne sanksjonene. Jeg forteller ham at han ikke må være for utålmodig. Det har vist seg at det er lettere for Vesten å innføre sanksjoner enn å avvikle dem. Men samtidig legger jeg også vekt på at utenriksminister Jonas Gahr Støre og andre norske ledere vil argumentere overfor USA, EU og andre for en gradvis reduksjon i sanksjonene som svar på positive skritt fra deres side.

Selvsagt kan nesten alt gå galt i et land hvor nesten ingen har praktisert eller vet hva demokrati er. Selvsagt kan det gå galt i et av Asias fattigste land. Selvsagt kan det gå galt i et land hvor det militære inntil for få måneder siden dominerte alle sider av samfunnet.

Men det er ikke det viktigste spørsmålet. Det egentlige spørsmålet er om vi har råd til å sitte og vente? Alle vi møter i Myanmar føler at de akkurat nå skaper historie dag for dag. Bør vi ikke hjelpe og være positive, heller enn å vente på noe som kan gå galt? Forbrytelsen vil ikke være å håpe på og støtte opp om denne forandringen. Forbrytelsen vil være ikke å gi den hjelpen de ber om.

Det kan gå tjue år til neste gang. Aung San Suu Kyi ba om mye av den samme hjelpen som den nye regjeringen ber om nå. De vil ha norsk støtte til helse, til utdanning, til miljøtiltak. Og de vil ha det nå. Bare på den måten kan de vise folket at demokrati ikke bare er en god styreform, men faktisk gjør livet bedre for folk flest. Vi bør gi dem det de ber om.