Det siste ble jeg oppmerksom på da varslingssakene mot Trond Giske om at flere kvinner har opplevd at han har utsatt dem for «ubehageligheter med seksuell karakter», sprakk i offentlighetens lys like før jul.
Det kalles velarpalatalisering på innlyd, og er en uttalefeil som har satt seg fast i svensk og norsk talemål etter norrøn tid, som skyldes at vi presser tunga mot den harde ganen litt for tidlig, altså i det vi artikulerer en konsonant før en fremre vokal (særlig i og y). Dermed åpnes en smal passasje for luftstrømmen i den bakre bløte ganen, og g blir til j. Så vet vi det.
Uttalen er altså Peer Jynt og Trond Jiske. De er ens i det og mer, som Dovregubben sa. Peer Gynt hadde løs sex — av mer eller mindre ubehagelig karakter — med flere unge kvinner, i sosiale sammenhenger hvor det var mye alkohol, ulikhet i maktforhold og etter hvert stor aldersforskjell. Slik rotet han det til for både seg og kvinnene. Noe tilsvarende har Giske gjort.
Ambisjonen til Peer var å blive konge, kejser i hele verden. Han kom et stykke på vei — med ymse midler — men feilet i fjerde akt. Trond Giskes drøm om å bli leder for Arbeiderpartiet og Norges statsminister har vært like åpenbar som den nå ser ut til å være knust.
Peer Gynt stod ikke for noe, men gikk utenom, som Bøygen sa, og stakk av når livet ble for vanskelig. Hans fremste unnvikelsesstrategi var å dikte om på sannheten. Det var han særdeles dyktig til, både i utførelse og framførelse.
Nøyaktig der har jeg møtt Trond Giske. For tre år siden var jeg et trofast medlem av Arbeiderpartiet. Høyres kunnskapsminister hadde innført en forskrift som gjorde viktige deler av utdannelsen min ugyldig. Over natten var jeg blitt en avskiltet lærer — én av mange erfarne lærere som fra nå av stilte bakerst i jobbsøkerkø og som var merket for å bli utestengt fra fagene våre.
Da dette ble et tema i media høsten 2015, var Arbeiderpartiets daværende utdanningspolitiske talsmann Trond Giske raskt på banen og bedyret sin støtte til lærerne. I Politisk kvarter på NRK Radio (22.10.2015) kalte han avskilting av lærere for «meningsløst». Han uttrykte empati. Det virket helt ekte. Utdanningsnytt siterte ham samme dag på dette: «Jeg forstår at Utdanningsforbundet reagerer når tusenvis av dem som i dag underviser i skolen plutselig ikke lenger er formelt kvalifisert til å undervise etter loven. Vi kan ikke plutselig avskilte tusenvis av lærere.» Da var det en fugl som pep på Twitter: «Hva stemte du da, @trond_giske ?»
Giske svarte ikke. Det undret meg. Jeg undersøkte saken og fant følgende: 11. juni 2015 stemte flertallet på Stortinget med Arbeiderpartiet og Trond Giskes personlige stemme for å oppheve § 10-2 tredje ledd andre punktum i opplæringslova. Det var da de avskiltet lærerne. For uten denne lovendringen ville kunnskapsministerens forskrift vært lovstridig.
Jeg var selv i kontakt med Arbeiderpartiet sentralt høsten 2015. Giskes personlige rådgiver Bård Flaarønning forsikret meg i november: «Vi skal hindre at lærerne blir avskiltet.» Men da mindretallet på Stortinget tok omkamp om lovendringen 16. desember, stemte Trond Giske og hele Arbeiderpartiet med ham for å opprettholde avskiltingsvedtaket.
Utover våren 2016 fortsatte Giske med uforminsket styrke å promotere seg selv som lærernes ridder og venn: «Vi vil stoppe avskiltingen av lærere,» kunngjorde han i Dagbladet (13.2). I mitt tilsvar (24.2) forsøkte jeg å realitetsorientere ham. Det førte ikke til annet enn at rådgiver Flaarønning rådet meg til å la være å kalle Giske for klovn.
Deretter la Trond Giske ut på kickoff-turné for Arbeiderpartiets nye skolepolitikk. Da han kom til mitt lokallag i slutten av mars, valgte jeg å boikotte møtet. En partifelle i Stange Arbeiderparti fortalte meg begeistret etterpå hvor flink Giske hadde vært. Giskes karisma og veltalenhet hadde gjort mer inntrykk enn mitt vitnemål om Giskes delaktighet i å avskilte meg og over 30 000 andre lærere.
Da Stortinget igjen voterte over avskiltingssaken 12.4.2016, og Arbeiderpartiet for tredje gang, sammen med Venstre, sikret flertall for å la lærerne være avskiltet, meldte jeg meg ut, skuffet og vonbroten. Ikke desto mindre ble jeg opprørt da Trond Giske tre dager senere i Dagbladet (15.4.2016), erklærte: «Nei til avskilting av lærere».
Jeg tenkte: Kors og kors, hvor du kan lyve! Selve teksten var et tillitvekkende vitnesbyrd om at Giske og Arbeiderpartiet hadde stått fremst i kampen mot tilbakevirkende kraft for de nye formelle kompetansekravene for lærere. For meg var det et sjokk å se en ledende politiker bedra med slik overbevisningskraft. Jeg måtte inn på Stortingets nettsider og sjekke voteringene enda en gang. Deretter satte jeg ham på plass i Dagbladet (19.4.2016). Etter det har han tidd stille om saken, men ikke beklaget.
Giske fulgte meg en kort stund på Twitter, så jeg benyttet anledningen også der til å minne ham om hva han hadde gjort. Han avfulgte meg og blokkerte meg — eller satte på stengsel mot nissebukktanker, som Peer Gynt ville sagt. Omsider stakk han av fra skolepolitikken, i det han albuet seg forbi Marianne Marthinsen til vervet som Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann, som kjent.
Det som undrer meg, mer enn det som nå rulles opp om Giskes dampveivalsaktige og trakasserende framferd mot unge kvinner og andre i politikken, er at han i 2016 slapp unna med å lyve. Én ting er å underslå eller pynte på sannheten for å beskytte seg selv, eller å love ting man som politiker senere ikke klarer å holde. Slikt kan til nød passere.
Men i det en politiker i sine bestrebelser på å vinne velgergruppers gunst får lov å snakke åpenlyst usant om den faktiske politikken, slik Giske gjorde i saken om avskilting av lærere, har ordene mistet sin kraft. Da er demokratiet i fare. Ikke bare er sannhet og løgn relevante kategorier, de er helt grunnleggende for at vårt demokratiske styresett skal fungere. Vi ser hvordan det har gått i USA, med at Donald Trump kunne bølle og lyve seg til å bli president.
Vil vi ha et fungerende folkestyre, og ikke trumpisme, må overlagte falske vitnesbyrd straffes med rødt kort i politikken. Jo mer dreven løgneren er, desto større skade gjør han på demokratiet. Jeg lærte Giske å kjenne som en mester i å lyve. Fremfor alt derfor må Arbeiderpartiets ledelse kvitte seg med ham og hans gyntske vesen av løgn og forbannet dikt.
Så får vi håpe at han på det private plan har en Solveig som forbarmer seg over ham. Men i Arbeiderpartiet og norsk politikk må han være ferdig.