Debatt

Tro det eller ei

Mange er nok glad for forslaget om å lage et Tros- og livssynssamfunnenes hus.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innleggsforfatteren har selv sittet i utvalget han skriver om.

Kun 33 prosent av innbyggerne i Oslo er kristne, mens 56 prosent i byen er humanister, ateister eller uten noen bestemt tro eller livssyn. Et kommunalt utvalg foreslår derfor bl.a. skolegudstjenester etter skoletid, mer mangfoldig samtaletilbud på sykehjemmene og et felles seremonirom i det fraflyttede Deichmanske bibliotek.

Utvalget i Oslo som har kommet med anbefalinger om framtidig politikk rundt livssynsmangfoldet i hovedstaden, bør være både en inspirasjon og en forberedelse på hva flere kommuner vil møte i tiden som kommer. Ikke minst fordi den er basert på prinsipper og i mindre grad tradisjoner og gamle sedvaner.

Likebehandling er en rød tråd i dokumentet.

Det gledelige er at et bredt sammensatt utvalg (åtte personer) bestående av folk fra mange forskjellige religioner og livssyn, er blitt enige. Selv i temaet om skolegudstjenester. Utvalget ber enstemmig at Oslos politikere sørger for at gudstjenestene skjer etter skoletid.

Utvalgets oppdrag var å komme med forslag til en helhetlig politikk på livssynsområdet og sikre at Oslo blir en livssynsåpen by. Rapporten har fått navnet «Tro det eller ei. Fremtidens tros- og livssynspolitikk i Oslo».

Prinsippene hviler på menneskerettighetene og vektlegger retten og friheten til å tro, eller ikke ha en religiøs tro. Religionskritikk og retten til å skifte tro nevnes alltid i denne sammenhengen.

Det er interessant at utvalget publiserer sine råd og oppfordring rett etter at Stortinget har vedtatt en religionspolitikk for hele landet.

Hovedstaden er preget av et stort livssynsmangfold der Den norske kirkes medlemmer ikke lenger utgjør et flertall i befolkningen. Oslo-utvalget går derfor ofte lenger enn Stortingets ferske vedtak om ny mangfoldspolitikk på livssynsområdet.

Utgangspunktet er en positiv grunnholdning til livssynsmangfoldet og religionsfriheten, men utvalget minner om at en ikke kan gjøre hva en vil i tros- og livssynsfrihetens navn: «... en viss praksis kan begrenses hvis den fører til at andre menneskers grunnleggende rettigheter krenkes eller fører til usaklig forskjellsbehandling», skriver utvalget.

Det minner om at ingen skal være nødt til å delta i tros- eller livssynsmessig aktivitet dersom man ikke ønsker det.

I 2018 var Oslos innbyggere medlemmer i 729 forskjellige tros- og livssynssamfunn. Hele 30 prosent av hovedstadens befolkning er ikke medlemmer i noen av disse. Interessant er svarene på spørsmålene om hvilken tro eller hvilket livssyn innbyggerne identifiserer seg med. Her svarer 33 prosent «kristen», mens 28,2 prosent svarer «humanist» eller «ateist» – omtrent den samme prosentandelen som svarer «ikke noe(n) definert tro eller livssyn» (28,1 prosent).

Med dette som bakgrunn er det ikke rart at utvalget slår fast at gravplassforvaltning bør være kommunal. Dette er prinsipielt viktig fordi det handler om en tjeneste for alle innbyggere, på tvers av livssynsforskjeller, mener utvalget.

Det fastslås at det i all hovedsak er prester fra Den norske kirke som betjener kommunens sykehjem.

Her forventes en endring. Også beboere som måtte ønske det, må ha mulighet til å få betjening fra andre tros- og livssynssamfunn, ifølge utvalget. Det anbefaler at det opprettes et team for livsveiledning med særskilt kompetanse på samtale- og besøkstjenester på ulike institusjoner.

Også i forbindelse med kriser og beredskapsplaner «må Oslo kommune klare å ivareta alle innbyggere, ikke bare dem som ønsker bistand fra Den norske kirke.»

Utvalget peker på at kommunens beredskap sviktet med hensyn til involvering av byens tros- og livssynssamfunn i forbindelse med terroren 22. juli 2011.

Offisielle minnemarkeringer og fellesseremonier bør være inkluderende. De bør supplere, men ikke erstatte Den norske kirkes og andre tros- og livssynssamfunns egne markeringer, slås det fast.

Behovet for livssynsåpne seremonirom anerkjennes.

Mange vil nok være glade for utvalgets forslag om å lage et Tros- og livssynssamfunnenes hus på det tidligere hovedbiblioteket Deichman på Hammersborg. «Ved å konsentrere tradisjonell tros- og livssynsvirksomhet, dialogarbeid og religionsfaglige kompetanser på ett sted, vil man også kunne effektivisere samhandlingen mellom tros- og livssynssamfunnene og kommunen».

Rådhuset mener også at livssynsmangfoldet bør sikres lik anledning til å leie Rådhuset.

Det pekes på at kommunen ikke er lovpålagt å framskaffe eller drifte lokaler til tros- og livssynsvirksomhet, utover finansieringsansvaret for kirkebygg i Den norske kirke. Likevel bør kommunen ta denne utfordringen mer på alvor enn hva som gjøres i dag, skriver utvalget.

En framtidig og helhetlig tros- og livssynspolitikk kan begrunnes og oppsummeres i ett av de ti punktene utvalget anbefaler overfor Oslos politikere: «Tro og livssyn er med på å bygge gode lokalsamfunn, kan være gode landingsplattformer for nyankomne innbyggere og et springbrett for integrasjon og deltakelse i byen.»

Mer fra: Debatt