Trine Skei Grande og Erna Solberg under franleggelsen av stortingsmeldingen om kultur fredag.

Trine roer gemyttene

Det ble varslet dramatiske endringer og overraskelser. Men det er nok få som måper etter Trine Skei Grandes «eksamen».

Helt fra Solberg-regjeringen tok over makten har budskapet vært at kulturlivet må være forberedt på omfattende endringer. Hvis ikke kulturen når ut til alle, hvorfor skal alle betale for den? Makten skulle spres, og kunstnerne skulle bli mer frie ved å bli mindre avhengig av offentlig støtte, var tidligere kulturminister Thorhild Widveys hovedbudskap. Mer frie, men kanskje også mer fattige og mer prisgitt private giveres preferanser, ville noen si.

Linda Hofstad Helleland fortalte om visjonene for Kulturmeldingen for et år siden: «Varsler dramatiske endringer», skrev Nettavisen i et intervju med henne. Helleland sparte ikke på kruttet: «Det som gjør oss voksne mest skremt er kanskje det vi bør satse på». «Jeg tror hver og en av oss vil få noen overraskelser,» sa hun.

Helleland sa også at Kulturmeldingen skulle ta utgangspunkt i dagens femåringer. Ut fra det vi kan lese i Kulturmeldingen som ble lagt fram på Vega Scene fredag kan ikke Hellelands visjon eller femåringene spores nevneverdig. Med mindre noen lar seg skremme av lovnader om målrettede tilskudd til aktører som vil drive digital innovasjon.

Teaterforfall: Kulturen vår i gaffateip

De omdiskuterte framtidsforskerne fra inFuture, som fikk 750.000 kroner for å lage en rapport om behov i framtidens kulturpolitikk, har fått beskjeden plass i stortingsmeldingen. Oppsummert er hovedfunnene deres at den digitale utviklingen gjør kulturtilbudene viktigere for oss, som fellesskapsbyggere. Digitaliseringen og endret kulturbruk gjør det også utfordrende å forsvare bruk av offentlige penger til det tradisjonelle kulturtilbudet, påpeker de. Det er ingen grunn til å måpe eller gispe. Disse slutningene kunne nok enhver ha overlevert Kulturdepartementet gratis.

Blant dem som må ha vært aller mest spent på Kulturmeldingen er institusjonene som har vært foreslått overført til fylkeskommunene i forbindelse med Regionreformen. Norsk kulturråd kan puste lettet ut. Skei Grande freder ordningene som bevilger penger basert på kunstfaglig skjønn, hvilket betyr at flesteparten av Kulturrådets ordninger fortsatt skal ligge under staten. Samtidig understrekes det at fylkeskommunene skal få et betydelig større ansvar for kulturinstitusjonene våre framover. Men ingen er nevnt. Institusjoner som er unike på sitt felt, eller som har stor nasjonal betydning bør holdes statlige, står det. Med slike formuleringer åpner Skei Grande for å kunne plukke ut de hun vil beholde under sine vinger på et senere tidspunkt. Regionreformens betydning for kulturlivet er dermed fortsatt ukjent.

Regionreformen: Helsvart for kulturlivet?

Trine Skei Grandes mål for framtidens kulturpolitikk framstår som et forsøk på å finne tilbake til en offensiv holdning til kulturpolitikk, som har vært manglende de siste fem årene. Kulturpolitikk er ytringsfrihetspolitikk, er et av budskapene som gjentas hyppigst. Stortingsmeldingen rendyrker likevel ikke prinsippet om «kultur for kulturens skyld». Kulturlivet må fortsatt sørge for å tjene vesentlig mer penger, også under Skei Grande.

Den største utfordringen innen finansiering av vårt moderne kulturtilbud, som for mange i stor grad betyr ulike digitale strømmetjenester, er å få tilbyderne til å bidra. Her viser regjeringen til prosessen som foregår i EU der man tar sikte på å åpne for at tilbydere også utenfor landegrensene skal betale for produksjon av innhold. Rundebordskonferansene der regjeringen inviterte blant andre Netflix og HBO til å diskutere finansiering av norsk innhold stagnerte fullstendig. Håpet får være at en avgjørelse i EU blir lett å implementere i lille Norge. Ut fra Kulturmeldingen ser det ut til at regjeringen setter all sin lit til det.

Kulturpolitikken må finne opp seg selv for å skaffe seg legitimitet, har det vært hevdet fra kulturforskere, som har registrert folks manglende vilje til å betale for både høykultur og allmennkringkasting. Støtten til kultur har vært vanskelig å rettferdiggjøre, særlig når også styrende politikere har virket like motvillige.

Det kan se ut til at Trine Skei Grande er på vei til å finne tilbake til en retorikk der regjeringen bidrar til å gi kulturpolitikken en legitimitet. Forrige stortingsmelding om kultur het «Kulturpolitikken fram mot 2014». Siden 2014 har vi dermed ikke hatt noe tilsvarende overordnet måldokument for kulturpolitikken. Etter noen år i villrede kan vi kanskje skimte et glimt av dunkelt lys i tunnelen.