KULTURMINISTER: Trine Skei Grande. FOTO: MIMSY MØLLER

Trine og Trump

Jeg må innrømme at jeg hoppet litt i stolen da Trine Skei Grande med glimt i øyet sa at hun trengte en avis for å få kastet byrådet i Oslo.

Under det årlige høstmøtet for Norsk Redaktørforening delte kulturministeren ut Kulturdepartementets menneskerettspris for 2018 til journalistene som avdekket mangeårige seksuelle overgrep i Tysfjord kommune. Mange var der også for å ta farvel med avtroppende leder Harald Stanghelle, i årevis en av våre mest prinsipielle redaktører. Skei Grande var der i kraft av sin stilling i regjeringen som hun igjen har gjennom ledervervet i Venstre, det partiet som tidligere har vært mest prinsipielt i spørsmål om mediepolitikk som demokratistøtte og som ikke kan beskyldes for å kjempe for «egen avis», slik man kanskje kan med Rødt og SV (Klassekampen), Ap (Dagsavisen), Sp (Nationen) og KrF (Vårt Land og Dagen). Skei Grande var ikke like prinsippfast i alt hun sa eller tøyset med.

Hun kom inn på mediemeldingen departementet hennes skal komme med før jul. I praksis kan den føre til kraftig endrede rammevilkår for norske lokalaviser, NRK og meningsbærende aviser som Dagsavisen. Det startet med at Venstre-lederen sa at det er hull i offentligheten som norske medier ikke dekker, og at hun gjerne vil bidra til å tette disse. Så langt, alt bra. Så fortsatte hun med å si at hun bekymrer seg for hvordan «vi skal klare å få kastet byrådet i Oslo uten ei lokalavis». Det var da jeg hoppet litt i stolen, enten det ble sagt på fleip eller ei.

Skal en kulturminister i en blå regjering lage mediepolitikk for å kaste rødgrønt styre i Norges hovedstad? Og hva da med det rødgrønne styret i Oslo som nettopp har signalisert at de skal utlyse en egen støtteordning for lokale medier i hovedstaden? Skal vi tro at de bare vil belønne aviser som sikrer dem fortsatt makt? Hvis det er sånn politikerne våre tenker, ja, da synes jeg de har tatt litt for mye av Donald Trumps tranflaske. Og hvis Skei Grande bare fleipet, noe jeg tror, bør det påpekes at det var en dårlig spøk.

Mediestøtte, enten man er for eller mot, må ses som demokratistøtte. Medier kan gjerne se samfunnet fra ulike ståsted og verdigrunnlag, men skal likevel ha samme oppdrag; nemlig å overvåke at politikere og byråkrater gjør som de skal. Derfor kalles mediene for den fjerde statsmakt. Kort sagt skal vi passe på de tre andre maktene, den utøvende (Kongen, ved regjeringen), lovgivende (Stortinget) og dømmende (domstolene). Da er det også vår jobb å påpeke hvis ledende politikere uttaler seg i strid med disse idealer. Det gjelder både hvis man bruker mediestøtte som virkemiddel for å få makt eller hvis man kommer i skade for å fleipe litt «trumpsk» med det. God fredag!