Royal Society for Public Health (RSPH) ønsker nå å merke mat i butikkene med hvor mange minutter vi må trene for å forbrenne den. «Positivt» sier Jøran Hjelmesæth. Helsefarlig, mener vi i Spiseforstyrrelsesforeningen.
Hensikten med merkingen er å føre til et lavere kaloriinntak og en større bevissthet rundt matinntak. Flere er positive til dette, fordi merkingen blant annet også skal fremme sunnere valg og mer aktivitet. Andre, deriblant Helsedirektoratet, stiller seg svært kritiske til forslaget.
Jøran Hjelmesæth, leder for Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold og Nasjonalt råd for ernæring, mener at tiltaket bør testes i Norge. Hjelmesæth mener at å redusere inntak av kalorier ikke handler om spiseforstyrrelser, men om å forebygge overvekt og fedme.
Han mener dette er et godt pedagogisk verktøy som vil fremme et sunnere valg av matvarer. Han legger likevel ikke skjul på at noen vil kunne utvikle en spiseforstyrrelse ved en slik merking, men mener dette kommer i annen rekke da den positive helseeffekten veier tyngst.
Vi i Spiseforstyrrelsesforeningen stiller oss undrende til dette utsagnet og spør Hjelmesæth: Har du noen gang hatt en spiseforstyrrelse?
Vi spør fordi vi synes vinklingen er vanskelig å forstå, spesielt ettersom det kommer fra en spesialist på overvekt.
Slik vi forstår, mener Hjelmesæth altså at mulige positive helseeffekter fysisk må veie mer enn positive helseeffekter psykisk. Mener Hjelmesæth virkelig at en spiseforstyrrelse kan bagatelliseres og at den psykiske helsen teller mindre enn den fysiske?
Ved å gå ned i vekt som overvektig, reduseres risikoen for å utvikle livsstilssykdommer, men dette ensidige fokuset vil ikke gi det hele bildet. Vi stiller oss spørrende til hvorfor det ikke er et større fokus på hva som foregår i hodet under prosessen? Hvorfor er det mer fokus på kalorier og vekt enn tanker, følelser og hvordan vi faktisk har det?
Sykdom er så mye mer enn bare fysisk, og vi vet at overspisingslidelse er et symptom på at livet er vanskelig på andre måter. Overspisingen blir ofte en måte å kanalisere et kaos på. Da hjelper det lite å trene vekk kalorier.
Vi støtter Helsedirektoratets avdelingsdirektør i Helsedirektoratet, Henriette Øien, som mener tiltak som dette, som i teorien skal bidra til å forebygge overvekt og fedme, vil bidra til et ytterligere negativt fokus på mat, kropp og vekt samt spiseforstyrrelser hos både gamle og unge – uavhengig av kjønn, vekt og kroppsfasong.
Denne treningsmerkingen kan ha negativ effekt på ulike grupper, som for eksempel de som er berørte av spiseforstyrrelser, eller de som kan risikere å utvikle dette.
Samfunnet gjennomsyres av kroppspress, fokus på kropp og utseende, dietter og slanketips. Barn og unge ned i 11 års alder surfer på pro-ana sider, sider i sosiale medier som fremmer anoreksi, om lag 50.000 kvinner i Norge har til enhver tid spiseforstyrrelse, hvorav en antar at 28.000 av disse lider av overspising.
Hvorfor skal vi da øke dette presset med et ytterligere fokus på kalorier og hvor mye du må trene for å forbrenne det du spiste?
Det er skremmende å tenke på hvordan denne type merking kan påvirke barn og unge. Barn observerer, skjønner og spør mye – men de har ikke samme refleksjonsnivå som voksne, og derfor kan dette gjøre enda mer skade. Hva vil treningsmerking signalisere for dem?
At mat er et mulig onde? Hvordan skal vi i det hele tatt forklare dette til barn og unge på en sunn og forsvarlig måte?
Dette tiltaket kan utvikle seg til å bli et nasjonalt mat- og treningspress, for ikke å glemme en enorm mental belastning. Dette vil skape frykt, ja-mat og nei-mat, dårlig samvittighet, skyld, skam og dårlig selvfølelse.
Hvorfor skape dette, pluss mer, bare fordi man vil forebygge overvekt og fedme? Vi har tolv nasjonale kostråd, vi har anbefalinger om hvor mye du burde være i aktivitet, vi har brødskalaen og vi har nøkkelhullsmerket. Holder ikke det for å kunne ta «sunnere valg»?
Med det sagt, er det viktig å poengtere at vi definerer sunnhet forskjellig. For en som har en spiseforstyrrelse, eller for en som har hatt en, kan det være et riktig valg å kjøpe potetgull og smågodt.
Dette handler om hvilke grep du selv kan gjøre i din hverdag for egen mestringskompetanse. Hvorfor skal det da stå hvor mye en må trene for å forbrenne det en nettopp koste seg med?
Hvis du har levd et liv med dårlig samvittighet og skyldfølelse, hvorfor skal du da få enda mer av det når du går i butikken for å handle? Klart denne type merking vil oppleves negativt og triggende for en som har sluttet å lese kaloriene bakpå mat- og drikkevarer. Et redusert inntak på 200 kalorier kan bli til så mye mer.
Vi er ikke i tvil om at denne treningsmerkingen vil gjøre oss syke, og vi mener at vi begynner i feil ende. Vi ønsker en økt forståelse både i helsevesenet og blant befolkningen generelt, der en møter sine medmennesker med empati og respekt.
Det vi må øke, istedenfor å fremme ytterligere skremselspropaganda, er helsekompetanse i alle samfunnslag. Vi må gjøre informasjonen lettere tilgjengelig, enkel å forstå og fjerne skam og stigma. Dette er ikke måten å gjøre det på.
Vi er enige med Øien at mennesker med overspisingslidelse trenger hjelp til veiledning og støtte for å lykkes i endringer i kosthold og aktivitet. Det er ikke «bare» å begynne å trene eller spise på en annen måte, men krever at vi også kan snakke sammen om de vanskelige følelsene som gjerne er knyttet til mat.
Vi synes det er et paradoks når vi i januar skrev kronikk på kronikk om viktigheten av å se mennesket, og ha forståelse for den psykiske helsen, og i mars komme med et forslag som dette. Tiltakene er motstridende.