Antallet sykler i Amsterdam er sjokkerende. FOTO: PETER DEJONG/NTB SCANPIX

Trang hjelm

Hva sier sykkelhjelmen om vår evne til å gå i takt?

Det er vår i lufta. Ettermiddagene er lysere. Ukas lykkedebatt har lært oss at ikke alt som glimrer er gull, det er nemlig som min kloke, gamle onkel pleier å si: Hvis du er lykkelig, er du i ikke i kontakt med deg sjøl. Men likevel, våren er spesiell. Det er faktisk nesten så man kjenner litt på lykken, selv om man vet at den er en illusjon. Ok, glem lykken, jeg måtte bare innom den. Tenk sykkel. Men først skal vi til Nederland.

Forrige helg var jeg i Amsterdam. Ikke for å vise vår solidaritet med Nederlands tapre borgere som sto opp mot høyrekreftene i valget dagen før vår ankomst, men, som det heter på samlivsterapeutisk, for å dyrke kjærligheten. Høhø. Den nederlandske hovedstaden var for meg et ukjent stykke sumpland, derfor var gleden over dens skjønnhet desto mer overraskende. Og antallet sykler sjokkerende.

Det er mye å fortelle om byens romantiske potensial, men det skal jeg ikke kjede leserne med. Observasjonene av et ekstremt borgerlig folk, er av større interesse. At dette landet klumper seg rundt sentrum i politikken, er blendende innlysende. Borgerligheten var overalt, det er jo et trangbodd byfolk! Det er klart man utvikler kultur når man nærmest bor i hverandres hus. Det var Frognerfruer på hvert hjørne. De store vinduene ga rikelig med anledninger til å snikkikke inn og se hvordan de lever. Hver adresse var et interiørblad. De liker pene ting. De stiller seg i køer så fort de har mulighet. De elsker sine museer og sine blomster. De er høflige, blide og kan fremmedspråk. Det var ikke en fortausstump å oppdrive som jeg ikke vile satt meg ned på. Rent, pent. Men, de bjeffer til deg som en konsentrasjonsleirfange hvis du ikke følger reglene på den offentlige transporten. Det er et land der kardemommeloven gjelder like effektivt som blodig sharia. Gjør hva faen du vil, røyk tjall, kjøp sex, men oppfør deg skikkelig. Du trenger ikke engang bruke hjelm. Tenk, det.

Våren gjør oss kanskje ikke lykkelige, men den feier snøen unna og gjør at vi kan hente fram syklene igjen. Det er i det minste en kvalitet i hverdagen å kunne sykle igjen. I Amsterdam sykles det som ingen andre steder i verden. Sykkelstativene (egne parkeringshus noen steder!) var som enorme kunstinstallasjoner, og syklistene kom som raketter fra alle retninger. Og ingen hadde hjelm. Bokstavelig talt. I Sykkelnasjonen bruker ingen beskyttelse. Selv om gatene langs kanalene er trange og enveiskjørte, selv om underlaget er sleipt og bruene glatte, selv om syklene var av svak kvalitet og dårlig vedlikeholdt målt mot den norske parken, og de virrende turistene var i milliontall, var det ikke én døll hjelm å se! Men her hjemme føler jeg meg som en overgriper hvis jeg sykler med dattera mi på bagasjebrettet til skolen uten at hun har på hjelm. Uansett hvor tregt det går, hvor trygt og sikkert jeg sykler oppoverbakkene til skolen, kjenner jeg blikkene svi. Hvis jeg er gæren og lar ungene sykle uten hjelm, hva er det jeg frykter mest? At de skader seg, eller at noen ser oss og dømmer meg som Årets dårligste pappa. Det er kanskje mest det siste.

Det er like farlig å slå hodet i Nederland, selv om det er paddeflatt, som i Norge. Men kanskje er det borgerligheten, bykulturen, som gjør det utenkelig. Det er åpenbart upraktisk med hjelm, den skal dras på videre i dagen, og den ødelegger sveisen. I Norge er den like åpenbart upraktisk, men her bruker «alle» hjelm. Hvorfor? Hjelm er bra, det beskytter oss, men i tiår levde vi godt og ganske trygt uten. Plutselig er det utenkelig, uansvarlig å være uten. Det er nesten litt skremmende å tenke på hvor fort holdninger, som hjelmbruk jo egentlig er, kan spre seg, sette seg fast. Hvor fort vi blir uniformert, hvor lett konformiteten griper oss. Hvor fort vi lar de bebreidende, men selvsagt innbilte, blikkene styre oss.