Tollefsen bommer på kritikken

Sannheten er at vår opplevelse av rettferdighet og reaksjon på urettferdighet først og fremst dannes i møtet 
med enkeltmennesker.

Innlegget er skrevet sammen med Jørn Johansen, kommunikasjonssjef, Plan Norge.

Sindre Stranden Tollefsen fra Kirkens Nødhjelp har en viktig agenda i Dagsavisen 21. mars, men bommer likevel i sin kritikk mot andre bistandsorganisasjoner generelt og fadderorganisasjoner spesielt.

Hovedbudskapet til Tollefsen er at fadderkonseptets kommunikasjon av nærhet og følelser hindrer et nødvendig fokus på rettferdighet og politisk endring. Det er imidlertid helt feil å sette dette opp som motsetninger. Fadderkonseptet handler nettopp om å synliggjøre urettferdighet for å motivere til handling.

Som Tollefsen skriver, har de fleste av oss en sterk rettferdighetsfølelse fra vi er ganske små. Men sannheten er at vår opplevelse av rettferdighet og reaksjon på urettferdighet først og fremst dannes i møtet med enkeltmennesker. Statistikker over hundretusener som sulter, berører oss kanskje, men sjelden nok til at vi handler. Det var møtet med en liten foreldreløs gutt som for 75 år siden under Den spanske borgerkrigen gjorde at journalisten John Langdon-Davies la ned pennen, plukket opp barnet og opprettet organisasjonen vi i dag kjenner som Plan. Det er i disse dager møtet med enkeltbarn som skal tvangssendes ut av Norge som gjør at folk reagerer på urettferdigheten i dagens asylpolitikk. Det er slik de fleste mennesker fungerer.

Dessverre har Tollefsen rett i at bistandsorganisasjoner til tider har bidratt til å skape et bilde av forlatte barn, helt avhengige av vår hjelp. Plan har imidlertid arbeidet målbevisst med å sørge for at vår kommunikasjon formidler at alle barn er aktører med kapasitet til å endre sin egen hverdag hvis de får muligheten. Fadderskapet gir en unik mulighet til at barn selv kan kommunisere dette i sin kontakt med familier her hjemme. Vi har også i vår egen kommunikasjon gitt barna mikrofonen og latt dem fortelle sin egen historie. Et eksempel er rapperjenta Antoinette fra slummen i Dakar som ble vist på TV 2s Artistgalla på lørdag.

«Størstedelen av bistandsbransjen er opptatt av at de ikke driver politikk» og har en «aversjon mot konflikt», skriver Tollefsen. Vi vet ikke hvilke organisasjoner han snakker om, men vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsen. For Plans del er politisk påvirkning en integrert del av alt vi gjør, både i rike land som Norge og i landene der vi kjemper for å ivareta barns rettigheter. De siste årene har Plan Norge for eksempel ført en intens politisk kamp for å få regjeringen til å støtte en klagemekanisme for brudd på Barnekonvensjonen. Gjennom aktivt lobby- og mediearbeid har vi lyktes med å få opposisjonen med oss, og vi gir oss ikke før Stortinget har ratifisert den nye tilleggsprotokollen.

Tollefsen har helt rett i at vi står overfor enorme utfordringer med å endre politikk som holder fattige nede. For å få folk til å reagere trenger de imidlertid å se enkeltmennesket som rammes. Klimaendringer dreper allerede mennesker i fattige deler av verden. Likevel forholder de fleste nordmenn seg passive. Kanskje kan nettopp møtet med den lille jenta Enares matmangel som følge av klimaendringer i Etiopia på Artistgallaen bidra til at flere våkner opp og ser behovet for å handle?

For å ta de ubehagelige politiske konfliktene som Tollefsen er opptatt av, trenger vi i et demokrati å ha folket med oss. For Plans del gir de 9.000 nye fadderne vi fikk på Artistgallaen og vår direkte kommunikasjon med over 122.000 fadderfamilier oss en langt større tyngde enn vi ville hatt dersom vi var avhengige av støtte fra offentlige budsjetter. Gjennom direkte kontakt sørger vi nettopp for å unngå apati og motivere til handling. Vi samarbeider gjerne med Kirkens Nødhjelp om dette.