Debatt

Tolking tas ikke på alvor

Offentlig sektor forstår ikke at de er avhengige av tolker i møte med minoritetsspråklige.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I Dagsavisen 20. august 2020 kunne vi lese Aslak Borgersruds treffende analyse av Kommunerevisjonens rapport om tolking for barnevernstjenesten i Oslo. Forholdene som beskrives er alvorlige, men mulige årsaker skriver han ikke mye om.

Akhenaton Oddvar De Leon, daglig leder i Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering (OMOD), sier til Dagsavisen at «det først og fremst er to grunner til at tolk blir brukt for lite i møte mellom minoritetsbefolkning og det offentlige: At folk ikke blir opplyst om at de har krav på tolk, og institusjonens økonomi.»

Jeg vil påstå at grunnen ligger dypere.

Tolking som yrke og tolker som profesjonsutøvere tas rett og slett ikke på alvor av offentlige tolkebrukere og beslutningstakere.

Et kvinnedominert yrke

I Norge er tolkeprofesjonen kvinnedominert. Ifølge IMDis statistikk over de 30 største språkene var 766 menn mot 973 kvinner registrert i Nasjonalt tolkeregister per 31.12.2018.

Ifølge sosiologene Abbott og Meerabeau er forskjellen mellom semi-profesjoner og «ekte» og anerkjente profesjoner nettopp at semi-profesjoner kjennetegnes av kvinnedominans og mangel på spesialisert utdanning.

Les også: «Har Nav flere blindsoner?»

Da Rasjonaliseringsdirektoratet i 1974 i sin utredning konkluderte med at det er et behov for organisering av tolking i offentlig sektor i Norge, og foreslo opprettelsen av en telefontolketjeneste, skrev de, i tillegg til å nevne at det ikke burde stilles for strenge krav (da antagelig krav til kvalifikasjoner), at «husmødre, studenter og andre som behersker de språkene det gjelder kunne være interessert i en slik ordning.»

Av og til skulle man tro at store deler av det offentlige Norge fortsatt lever i år 1974 med det syn på tolking som fremdeles legges for dagen.

Det er forholdsvis nylig at det ble etablert bachelorutdanning i tolking på OsloMet, så tanken om at tolking er noe som faktisk krever kunnskap og utdanning har antagelig ikke rukket å etablere seg hos allmennheten ennå.

Vi har fortsatt ingen lov som regulerer tolkeyrket. Kunnskapsdepartementets lovforslag om offentlige organers ansvar for bruk av tolk («Tolkeloven») var på høring i mars 2019, og siden har det vært stille om den saken selv om vi er kommet til august 2020.

Tyder det på at lovgiverne tar profesjonen på alvor?

I allmennhetens øyne synes derfor tolkeyrket å være en «liksomprofesjon» som hvem som helst som kan to språk kan klare, gjerne en «mellomstasjon» før man finner seg noe bedre, eller en måte å tjene litt ekstra penger på mens man egentlig driver med noe annet.

Mer fjernt fra sannheten kan man faktisk ikke komme, noe Hilde Fiva Buzungu ga et dekkende bilde av i Dagsavisen 26. august 2020.

Et innvandrerdominert yrke

Enda mer utfordrende for profesjonen er at den i tillegg er innvandrerdominert. I møter mellom det offentlige Norge, den minoritetsspråklige tjenestebrukeren og tolken, vil hudfarge, språk og opprinnelsesland være faktorer som blir fremtredende allerede før møtet starter.

Les også: Barnevernet får refs for bruk av tolk: – Gjennomgående er det folk helt uten kvalifikasjoner (Dagsavisen +)

Generelt sett kan man si at den første reaksjonen man ofte har når man møter noen som ikke er som en selv, er mistenksomhet eller skepsis. Det vil også kunne gjøre seg gjeldende når den som representerer det offentlige profesjonelle Norge møter en som har en annen hudfarge og/eller språk.

Mistillit til de minoritetsspråklige kan ha økonomisk årsak, noe Nav-skandalen fra i fjor høst samt frykt for trygdeeksport så fint illustrerer. Minoritetsspråklige kan mistenkes for å misbruke det norske velferdssystemet. En tolk kan dermed sees på enten som en som er der for å hjelpe den minoritetsspråklige til å misbruke systemet, eller som en sosialklient/asylsøker/vaskekone som har klart seg litt bedre enn sine landsmenn og -kvinner og som har skaffet seg jobb og, tenk det, en jobb som ikke krever fysisk arbeid.

En slik yrkesutøver kan man jo ikke kreve så mye av, og i hvert fall ikke så mye som av våre «ekte», «kronisk norske» yrkesutøvere.

Derfor tar det offentlige Norge ikke tolkeyrket på alvor.

Det er kun den svake parten som føler konsekvensene på kroppen

Offentlig sektor, eller store deler av den, har fortsatt ikke klart å få med seg at for at en tjenesteperson skal kunne utføre yrket sitt på forsvarlig måte i møte med den minoritetsspråklige, så er de like avhengige av tolken som den minoritetsspråklige.

Som Buzungu sa til Dagsavisen 26. august 2020: «mange av stemmene betrakter tolking som en tilleggstjeneste, ikke som en helt avgjørende del av det barnevernet leverer». Dette har trolig sammenheng med maktubalansen i institusjonelle samtaler.

Denne gjengse oppfatningen av at det kun er den minoritetsspråklige som trenger tolk har store konsekvenser for tolkeprofesjonens anseelse.

Les også: «Barnevernsselskapene driver forretningsvirksomhet for fortjeneste»

Jeg vil påstå at dette henger tett sammen med hvem som må bære de mest ubehagelige konsekvensene av den mangelfulle kommunikasjonen i institusjonelle samtaler. Der er aldri saksbehandleren, aldri den innkjøpsansvarlige, aldri tolkeformidleren. Aldri den som bestemmer om tolk i det hele tatt skal brukes og hvem som skal tolke.

Det er den svake parten som i verste fall blir fratatt omsorg over barnet på grunn av en rekke misforståelser, som i beste fall befinner seg i en meget stressende situasjon uten å forstå helt hva som skjer. De som ikke kjenner konsekvensene på kroppen har ingen oppfatning om at det er noe som ikke fungerer og føler heller ikke behov for å endre på praksisen.

Det er ikke riktig at den svake part må ta konsekvenser av likegyldigheten og feiloppfatningene til de som sitter med makta.

Det er ikke riktig at skattepenger misbrukes til feilslåtte tiltak og unødvendige rettssaker fordi tolkeprofesjonen ikke tas på alvor.

Her trengs politisk handlekraft og vilje til å regulere det offentliges ansvar for bruk av tolk, og det må skje så snart som mulig. Nå må byråd Inga Marte Thorkildsen komme på banen og sørge for at det skjer en holdningsendring.

I 2018 arrangerte Norsk tolkeforening en konferanse i samarbeid med IMDi og Bufdir, nettopp om tolking i barnevernssammenheng. Opptak av konferansen ligger fortsatt fritt tilgjengelig på nettet. Man kan gjerne starte der.

Mer fra: Debatt