Det var en gang et etnisk homogent land helt øverst i Fastlands-Europas kaldeste venstre hjørne. Innbyggerne var hvite, blonde, høyreiste og blåøyde, lutter etterkommere av barske, kjekke, hårete vikinger. Norge, het landet. Og de som bodde der, var utelukkende etniske nordmenn.
Greit, det bodde en del samer der også. Greit, greit, det var en del finner her og der også. Og noen russere og kvener, selvfølgelig. Ja, ja, ja. Og noen fra Baltikum. Og svensker, men de snakket nesten norsk, så de teller jo ikke. Og dansker var det. Norge var jo dansk i mange hundre år. Men bortsett fra de etnisk islandske, danske, svenske, finske, baltiske, polske, russiske, bøhmiske, mähriske, preussiske, tyske, nederlandske, engelske, skotske, irske, franske, italienske, spanske, portugisiske og greske menneskene — var Norge etnisk homogent norsk! (Tatere teller ikke! Alle etniske må ha et eget land!)
Men så ble Norge en del av globaliseringen. Og ingenting ble noensinne det samme igjen. Først kom det ungarere, tsjekkere og slovakere. Så kom det tyrkere, marokkanere. Det kom pakistanere. Det kom vietnamesere, chilenere, syrere og iranere. Det kom folk fra Afghanistan, Somalia og Eritrea.
Disse nye etniske utlendingene bosatte seg som alle andre innvandrede utlendinger har gjort til alle tider: nær andre utlendinger av omtrent samme etnisitet, på steder med muligheter til jobb og utsikter til et godt liv. Med andre ord, de fleste klumpet seg rundt Oslo. (I likhet med de etniske norske nordmennene, men det er en annen sak.)
I 2016 hadde 59 prosent av Oslo-innbyggerne to norskfødte foreldre. Altså hadde 41 prosent enten én eller to utenlandskfødte foreldre. Nærmere halvparten.
Men det er Oslo, og det er Oslo. Mer konkret, det er Nordstrand og det er det eiendomsmeglereufemiserte Nordstrand. I nord ligger det egentlige Nordstrand, anerikt, ærverdig, med villahus og velfriserte hager. I sør, rett på den andre siden av den lille bekken Ljanselva og et skogholt, ligger det andre Nordstrand, Søndre Nordstrand, med lavblokker og halvgamle byutbedringsprosjekter. Det føles aldri tilfeldig at man kjører ned fra Nordstrand til Søndre Nordstrand, ned til den alltid småkaotiske tyrkersjappa på Hauketo.
I bydel Nordstrand har 74 prosent av innbyggerne to norskfødte foreldre. I bydel Søndre Nordstrand er tallet 37 prosent.
Hvis Oslo-gjennomsnittet settes til 100, har Ljan 50 fattige og Holmlia Nord nesten 150. Ljan har ca 60 i lav utdanning, Holmlia Nord ca 140. Ljan ca 80 i redusert funksjonsevne, Holmlia Nord nesten 150. Og like fullt er Holmlia Nord bedre enn gjennomsnittet i hele bydel Søndre Nordstrand på 7 av 8 områder, mens Ljan er helt gjennomsnittlig for bydel Nordstrand.
I 2016 var snittinntekten i Søndre Nordstrand nesten 340.000. I Nordstrand var den 493.000, 150.000 kroner høyere.
Så Søndre Nordstrand må være et høl? Tja, man googler «Holmlia» nå i april 2018 og hva får man?
• Politimesteren: Gjenger slåss om «revirer» på Holmlia.
• Mann skutt flere ganger på Holmlia i Oslo – ingen pågrepet.
Googler man derimot Nordstrand, eller Ljan, eller Bekkelaget, dukker det bare opp villaer til salgs, diverse firmaer, sportsklubber og en eller annen etnisk norsk overlege med mange etnisk norske barn. Lutter idyll.
Og bor man i dette området, på Holmlia eller Søndre Nordstrand, må man vel ha tatt feil valg i livet, ikke sant?
Jeg bor her. Og jeg har møtt den holdningen mange ganger andre steder i landet: Holmlia, ja, der alle utlendingene bor — og de få nordmennene som er igjen, er rasister eller på vei til å bli det. Der gjenger skyter hverandre for fote og det lukter rar mat og damene går med skaut og sjal og slør og hijab og det som verre er.
Hah!
La meg gi deg et tall: Andelen unge med depressive symptomer i Søndre Nordstrand er 17,8 prosent. I Nordstrand er den 18,1 prosent. Det er litt mindre deprimerende å være ung i Søndre Nordstrand. La meg gi deg et annet tall. De siste 12 månedene har ca 37 prosent av ungdom vært tydelig beruset på Nordstrand. På Søndre Nordstrand er tallet snaut 20 prosent.
La meg gi deg flere tall. Færre unge har angst på Søndre Nordstrand. (7 % mot 8 %). Det brukes mindre hasj her (7 mot 9), De voksne krangler mindre med hverandre (14 mot 16), og med barna (17 mot 21), De unge har litt bedre selvbilde på Søndre Nordstrand (79 mot 80).
Og ikke minst: Søndre Nordstrand er den klart minst støyutsatte bydelen av dem alle.
Ja, bydelen har sine problemer. Men, at Søndre Nordstrand trenger et områdeløft betyr ikke at de som bor her ikke skal føle seg stolte over lokalmiljøet. At det har vært en og annen krigsoverskrift i avisene, betyr ikke at man skal glemme alle de små notisene som hverdagen tross alt består av.
Det var en gang et etnisk homogent land, begynner enkeltes fortelling om Norge. Det var en gang en gullalder. Og i forlengelsen: det er nå enkelte områder av enkelte byer som er det motsatte av gullalder, en billig tinnalder eller enda verre, en alder for forfall og kollaps. Som Holmlia.
Det er piss. Denne tiden og denne plassen er som alle andre tider og plasser: den beste av alle, den verste av alle. Vi som bor her og nå, burde ikke la oss rottefange av slike undergangsfortellinger.
Holmlia har problemer. Holmlia er fantastisk. Søndre Nordstrand trenger midler for å bedre lokalmiljøet. Søndre Nordstrand har det beste lokalmiljøet på denne siden av Elysion.
Det er for mange som tar seg av den negative siden. Det er for mange som ikke vet bedre.
La oss skrive mer om den andre siden. Søndre Nordstrand er fabelaktig.
For det er det jo.
Teksten er også publisert på Nilsens blogg: https://holmliahistorier.wordpress.com