Kultur

To scenarier

På kort tid rammes Australia av voldsomt regn og flom, en tropisk syklon og voldsomme skogbranner. Tør vi tenke videre?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Året er 2011. Det tørkerammede Australia blir plutselig overskyllet av kraftig regn. Det er et stabilt og nådeløst regn. I landets tredje største by, Brisbane på østkysten, begynner vannet å sive inn i husene. Få dager senere står vannet flere meter opp på husveggene. Folk har nok med å berge seg selv.

Noen uker senere styrer en tropisk syklon av største kaliber treffsikkert inn mot en annen storby, Cairns. ”Ikke bruk tid på å pakke, bare grip hverandre og kom dere innover i landet” lyder det fra radioene. Deler av byen blir rasert.

Kort tid etterpå bryter voldsomme skogbranner ut på vestkysten, dit regnskyene aldri nådde. Sterk vind og ulendt terreng hindrer slukkingen. Byen Perth er truet og blir delvis evakuert.

Dette er allerede historie. Tør vi tenke videre? Tør vi tenke globalt?

Første scenario

2013: FNs klimapanel frykter at oppvarmingen av kloden ikke kan stoppes.

2015: En global avtale om 80 prosent reduksjon av CO2-utslippene i alle store industriland vedtas. En fjerdedel av statsbudsjettene brukes på å omlegge energibruken. Militærutgifter skjæres kraftig ned. Verden prioriterer kampen mot en felles fiende.

2020: Det er håp om at temperaturøkningen kan begrenses til 2 grader.

2030: En voldsom teknologisk omveltning foregår i alle folkerike land.

2050:”Solalderen” er i gang. Solenergien er gratis, ingen har patent på den, og hustaket ditt har plass til å fange den opp. Fossil energi brukes lite, og kun med fullstendig CO2-rensing.

2100: Værsystemene er endret, og mange har lidd. Men temperaturøkningen ser ut til å ha stoppet opp. Verden puster ut.

Andre scenario

2013: Internasjonale klimaforhandlinger bryter sammen. Ingen vil vise vei.

2015: Det er tørke i midt-vesten. Ingen avlinger blir modne. Maisåkrene står kortvokste, glisne og brune.

2020: Også på Russlands store sletter, der kornet pleier å bølge gult og modent, har tørken rammet. Det er så vidt det har noen hensikt å sende skurtreskerne utpå. Verdens matvarepriser mangedobles i løpet av noen måneder. De som har penger får. De fattige sulter.

2030: Isen ved polene har minket kraftig. Det åpne vannet suger solvarme og får smeltingen til å gå enda raskere. Tundraens permafrost tiner over hele arktis, og opp siver store mengder metangass som er 22 ganger sterkere drivhusgass enn CO2. Klodens middeltemperatur har hittil økt med to grader. Nå stiger den raskt videre. Verdens ledere vedtar i panikk 20 prosent reduksjon i CO2-utslippene. Selv om det vil koste.

2050: Temperaturen fortsetter å stige. Noen eksperter sier at alt er blitt selvforsterkende. Frigjøringen av metan fra tundraen er umulig å stoppe. Havet er ikke bare varmt, men også surt. Planktondyr som krill i syd og rauåte i nord er på vei til å dø ut. Store, utsultede hvaler driver omkring i verdenshavene. Fisket slår feil i de fleste land. Det er sult i verden. Tidenes største folkevandringer er i gang.

2100: Det er for sent. Kloden har tatt over. Det er fem grader varmere enn for hundre år siden. Og temperaturen fortsetter å stige. Været er vilt og uberegnelig. Flom noen steder, langvarig tørke andre steder. Uberegnelige sykloner herjer. Alt er vanskelig. Folk kjemper mot hverandre. Om steder å være. Om rent vann. Om mat.

Mer fra: Kultur