Debatt

Tina Bru har ikke rett til egne fakta

Som redaktør hos Klimarealistene og klimaanalytiker er jeg enig med Tina Bru når hun skriver at vi ønsker oss en faktadrevet klimadebatt. Jeg tar her utelukkende opp det mest sentrale - benektelsen av den 20-årige varmepausen og etikken. Klimarealistenes leder Morten Jødal vil snart besvare de øvrige forhold

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Varmepausen

Brus uriktige påstand om pausen (påstand 2), er det mest sentrale elementet i hennes innlegg fra igår. Bru gjentar sitt utsagn om at det ikke er noen pause, etter å ha fått hovedreferansen til teksten fra klimapanelets siste hovedrapport.


Man trenger ikke å være ekspert for å sitere fra IPCC-rapportene, som er laget av et organ som er oppnevnt av politikerne selv. Et organ som utelukkende har som mandat å sammenfatte forskningen på menneskeskapte klimaendringer.

Man trenger heller ikke være ekspert for å se i figuren på toppen at troposfærisk temperatur bare har økt med 0,3 grader Celsius siden 1979.

Man trenger heller ikke være ekspert for å lese ut av figuren at det med lik trend de neste 60 årene vil ta mange generasjoner å nå det politiske 2-gradersmålet.


Vi vet derfor nok til at det logisk sett umulig være «vår plikt å gjøre noe med dette nå.»
Det kan derimot være vår plikt å vente til vi ser om det etter pausen blir varmere eller kaldere.

Hvorvidt Bru nå vet at hun tar feil etter å ha blitt konfrontert med den nøyaktige teksten i siste hovedrapport, eller om hun er et offer for egen gruppetenkning i ekkokammeret, det vil jeg ikke mene noe om.

Fysikeren Stein S. Bergsmark har skrevet følgende om varmepausen, slik den er omtalt i IPCCs AR5, kapittel 11, den andre pausereferansen i siste hovedrapport:

«...circa 0,26 degree C per decade for 1984 – 1998 and circa 0,04 degree C per decade for the hiatus period 1998 – 2012).» Hiatus betyr pause, dette betyr at Klimapanelet betrakter perioden fra 1998 som en varmepause, og panelet forteller at temperaturtrenden var meget lav i denne perioden. Dette er helt ukontroversielt, en objektiv fremstilling fra Klimapanelet. Men det «står med liten skrift», så dette er lite kjent. Og mange klimaforskere forsøker å bortforklare dette i den offentlige debatten.


Etikken

Man trenger heller ikke være ekspert for å skjønne at det er et etisk problem når man deltar i bortforklaringen og fortielsen av denne andre lange varmepausen etter 1940.


I etikken stilles det vesentlig høyere krav til en stortingsrepresentant enn til øvrige politikere, her to klipp fra Stortingets etiske veileder, i kursiv tekst:

Representantene har et felles ansvar for å bevare og styrke folks tillit til Stortinget og å ivareta Stortingets omdømme og kvalitet.

Å spre usannheter om et av de mest sentrale forhold i klimadebatten, den 20-årige varmepausen, er et klart brudd på Stortingets etiske regler. Å spe på med uriktigheter om en fortsatt signifikant global oppvarming som ikke finner støtte hverken i det politiske klimapanelet eller i naturvitenskapen gjør ikke situasjonen bedre. En slik opptreden bidrar heller ikke til å bygge opp igjen tilliten hos landets klimarealistiske flertall.

I møte med lobbyister av ulik karakter er det viktig å sørge for å være informert om hvilke interesser de representerer.

For å forstå klimadebatten er det viktig å kunne skjelne mellom bestillingsforskning og klassisk naturvitenskap. Uten en slik forståelse vil man som regel feile. Det er fra før velkjent blant majoriteten i Norge (jfr gallupen fra forskningsdagene ifjor) at tilliten til offisiell klimaforskning er lav.

Lobbyistene i klimaindustrien

Interessant her er at Brus useriøse opptreden i forhold til varmepausen har betydelige likhetstrekk med budskapet fra den dominerende aktøren i Norges klimaindustri - Kristin Halvorsens Institutt for klimapolitikk (Cicero) - som både definerer og formidler klimaforskning. Man får et klart inntrykk av at begge kan se det som en hovedoppgave å holde varmepausens eksistens skjult for både media, befolkning og beslutningstagere i Norge. Under tvil kan man tolerere at en lobbyist hvor det meste av arbeidstiden brukes på klimapolitikk kan opptre slik, men for stortingsrepresentanter er dette ikke i samsvar med Stortingets etiske regler.

Om Brus spesifikke pauseformulering:

«Det var ingen «pause» i klimaendringene etter 1998. Oppvarmingen av havene, som utgjør 90% av den ekstra energien, fortsatte som aldri før.»

Bru skriver i innledningen at «menneskelig aktivitet bidrar, og at det er vår plikt å gjøre noe med det. De er basert på vitenskapelig kunnskap og dokumentasjon fra anerkjente fagmiljøer.»

Anerkjente fagmiljøer skriver

Varmepausen er anerkjent som et faktum både for klimapanelet og i alle seriøse fagmiljøer, senest nå i 2018 i

som analyserer observasjoner og modellering til 2013. Like anerkjent er det at mennesket kan bidra til atmosfærisk oppvarming, men ikke til havoppvarming, og at vårt bidrag først kan få et målbart omfang en gang i framtiden.

Folland definerer tre perioder uten signifikant oppvarming (1896-1910, 1941-75 og 1998-2013) og to perioder med signifikant oppvarming (1911-40 og 1976-1997). Der kan man lese i sammendraget hva som var signifikant i siste pauseperiode (min oversettelse):

«en reduksjon av TSI (total solinnstråling) spilte en signifikant kjølende rolle i 2001-2010»

.

Legg merke til at man i de

«anerkjente fagmiljøer»

Bru viser til, er av den oppfatning at det kun har vært betydelig global oppvarming i anslagsvis 20 av de siste 80 årene og ingen av disse årene befinner seg i dette årtusenet.

For årene etter 2013 har vi etablert som fakta en temperaturnedgang i alle fem dataserier på minst 0,5 grader fra en ENSO-skapt topp i 1. kvartal 2016. Dette periodisk gjentagende havstrømsfenomenet utveksler energi med atmosfæren i kalde og varme faser, hvor korte avvik fra normalen ikke gir varig påvirkning på det globale klimaet.

Myten om varmest noensinne

Myten om 2015-18 som de varmeste årene noensinne er derfor irrelevant i klimadebatten.

«Noensinne»

som presisering er i tillegg useriøst, da selv julitemperaturen i Norge i år er innenfor ytterkantene av det man kan forvente av naturlig variabilitet, ifølge direktøren ved Meteorologisk Institutt. Man er såvidt i en ensom julimåned innom samme temperatur i en del av Norge som det vi opplevde i hele landet gjennom århundrer i bronsealderen da Norge nøt et behagelig middelhavsklima. Seriøse debattanter burde her forholde seg til meteorologenes offisielle julirapport framfor å lytte til ytringer som ikke skjelner mellom vær og klima. Det er også viktig å være klar over at observasjoner trumfer alltid modeller.

For påstanden om oppvarmingen av havet vises til den ledende oseanografen Carl Wunsch som har tallfestet havoppvarmingen for perioden 1994-2013 til en temperaturendring på 0,02 °C for studieperioden på 20 år. Om man anser dette for å være uvesentlig ulikt null, usikkerheten tatt i betraktning, eller om man kalkulerer seg til at havoppvarmingen gjør at man først når 2-gradersmålet om 2000 år med denne trenden, er mindre viktig. Havet som bortforklaring holder ikke.

27 % av denne havoppvarmingen skjer nedenifra, og det er intet menneskeskapt som påvirker ovenifra, da CO2 ikke kan varme opp havet. Man trenger ikke være ekspert for å forstå at den samme solinnstrålingen som svir oss i påskefjellet også står for havoppvarmingen.

Konklusjon

Det burde ikke være akseptabelt at ledende politikere ikke forholder seg til etablert naturvitenskap i et fungerende demokrati, spesielt ikke i et statsbærende parti som tradisjonelt har respektert kunnskap og vitenskap..

Burde ikke Høyres plikt både i og utenfor Stortinget og i særdeleshet plikten for Høyres klimapolitiske talsperson bestå i «å gjøre noe med dette» på følgende vis:

Bekrefte den 20-årige varmepausen og som en naturlig følge av dette gjenåpne debatten om den manglende naturvitenskapelige forankringen for norsk klimapolitikk.

Mer fra: Debatt