Men aller først vil jeg gjerne presisere Kristensens presentasjon av meg. Jeg er p.t. ikke prosjektkoordinator i KirkensNødhjelp, men PhD-kandidat ved Institute for Human Rights and Peace Studies (tidligere Centre for Human Rights Studies and Social Develolopment) ved Mahidol University i Thailand.
Kristensen skriver at det som har skjedd i Burma i løpet av det siste året er uten sidestykke i landets historie siden 1962. Kristensen farer her med litt vel grov penn over utviklingen i landet. Burma har opplevet mange dramatiske omveltninger i sin relativt korte historie som selvstendig stat. Endringene siden i fjor er foreløpig siste fase i en politisk prosess som begynte med et statskupp i 1988. Utviklingen i senere år er altså andre gang det burmesiske militæret trekker seg tilbake etter å ha sittet med makten over lengre tid. Hver gang har militæret satt dype spor i landets politiske system og samfunnsliv.
På samme måte som etter 1988, hadde statskuppet i 1962 fundamentale innvirkninger på det politiske livet i Burma. Den daværende grunnloven fra 1947 ble suspendert, mens parlamentet ble opphevet, og en rekke politiske ledere ble arrestert. I stedet ble makten overført til en junta ledet av general Ne Win. Så lenge parlamentet var ute av funksjon ble Burma styrt gjennom dekreter, slik det også skjedde under juntaens styre i perioden 1988-2010. Rettsvesenet gikk også i stå.
Juntaen gjennomførte omfattende reformer i de påfølgende årene, administrativt (ved å legge offentlig forvaltning på ulike nivåer under militær ledelse), økonomisk (ved å nasjonalisere økonomien), politisk (ved å opprette Burma Socialist Program Party, BSPP, som eneste politiske parti, med militæroffiserer i ledende posisjoner) og innen etniske relasjoner ved å tvinge store deler av landets indiskættede befolkning tilbake til India. Disse reformene ble formalisert i 1974 da juntaen ble oppløst og en ny grunnlov gjorde Burma til en sosialistisk ettpartstat under BSPP.
I perioden 1974-1988 hadde Burma regelmessige valg, men sivilsamfunnet ble holdt under tett kontroll. Samtidig som militæret overlot makten til sivile, fortsatte de å utøve avgjørende innflytelse over en rekke samfunnsområder. Innvirkningene for Burmas utvikling var negative. Samtidig som den økonomiske utviklingen gikk gale veien, mislyktes forsøk på fredsamtaler med væpnede grupper. I 1988 utviklet folkelige protester seg til en blodig konfrontasjon mellom landets militære makthavere og befolkningen, som igjen førte Burma tilbake til et direkte militært styresett.
Denne forhistorien har nok vært opplevet som vel så dramatisk av dem som var vitner den gangen som regimeskiftet i fjor virker nå. Og selv om fortegnene har endret seg – fra opprettelsen av et sosialistisk Burma i 1974 til opprettelsen av et demokratisk Burma i 2010 – er fokuset på at endringsprosesser må være kontrollerte og disiplinerte og på at militæret styrer disiplineringen lite endret siden 1962. Dette blir ikke nevnt av Kristensen.
Kristensen redegjør så for innholdet i president Thein Seins innsettelsestale i fjor. Denne talen har skapt forventninger om at Thein Sein er reformenes mann i Burma. Derfor er det viktig å ta et kritisk blikk på de hendelsene som har funnet sted i løpet av det siste året, og som Kristensen lister opp. Jeg tar kun noen eksempler.
Kristensen nevner at president Thein Sein ved to anledninger har gitt amnesti til tusenvis av fanger, herunder de 200 politiske fangene som ble løslatt forrige uke. Men Burmas ulike militære makthavere har ved 11 anledninger siden 2004 frigitt fanger i ulike amnestier. Hver gang har løslatelsene dekker både politiske og vanlige fanger. Et høyere antall politiske fanger ble for eksempel løslatt av seniorgeneral Than Shwe, som på ingen måte regnes som en reformist, i 2005 – da det totale antallet politiske fanger også var lavere enn det er i dag. Dette gjør det vanskeligere å tolke forrige ukes løslatelser i liberaliserende retning.
Observatører har gjerne påpekt at opposisjonen i Burma kan virke for passiv, for villig til å innta en vent-og-se holdning. Mange ønsker nok noe mer proaktiv holdning fra deres side. Noe av problemet kommer av at myndighetene sjelden er kommet opposisjonen i møte med synbare grep på områder av betydning for opposisjonen. Opposisjonen må i denne sammenheng tolkes i bred forstand. Den nasjonale liga for demokrati (NLD) ledet av Aung San Suu Kyi har sjelden – tross valgseieren i 1990 – fremstått som et politisk parti i konvensjonell forstand. I stedet virker NLD langt mer som forskipet for en bredere sosial bevegelse. Løslatelse av politiske fanger er et slikt grep som denne bevegelsen har vært samlet om. Men president Thein Sein har altså ved to anledninger allerede skuffet ved å fare opp som en løve og falle ned som en skinnfell – inkludert i forrige uke.
Mediasituasjonen er også bedre nå enn den var for ett år siden. Men mediene er ikke frie. Kristensen gir et litt vel optimistisk inntrykk når han antyder at tidligere restriksjoner mot internett og mediasensur allerede er opphevet. Restriksjonene og sensuren er løsere – men de er ennå ikke fjernet. Til det må vi fortsatt vente og se hva skjer med et forslag til ny medialov som ligger til behandling i Burmas parlament. Så lenge Burma fortsetter å holde journalister som samvittighetsfanger er det også vanskelig å bli overbevist om at det er full frihet for mediene i landet.
Vi vet lite om de mye omtalte samtalene mellom president Thein Sein og Aung San Suu Kyi, annet enn at begge parter har vært fornøyd med hverandre og med utfallet så langt. Men vi har god grunn til å tro at løslatelse av politiske fanger har vært på dagsorden. Derfor er det verdt å merke seg Aung San Suu Kyis ord når hun sier at hun gleder seg for dem som nå er fri, men helst ser at alle samvittighetsfanger blir satt fri. NLDs talsmann Nyan Win er tydeligere; han uttrykker skuffelse og frustrasjon over at ikke flere er satt fri.
Som Kristensen også skriver, opprettet president Thein Sein nylig en menneskerettskommisjon. Kommisjonens leder overrasket mange skeptikere da han i forrige uke satte tonen for kommisjonens arbeid ved å be om løslatelse av alle samvittighetsfanger i Burma. Desverre ble han ikke lyttet til. Forhåpenligvis vil Burmas nye kommisjon fortsette i det samme sporet. Kanskje kan den hente inspirasjon fra Indonesias første menneskerettskommisjon, opprettet mens Suharto fortsatt satt ved makten, som i sin tid bidro til å åpne det politiske rommet i Indonesia. Virkelig effektiv ble kommisjonen likevel ikke før Suharto var borte og de politiske omveltningene hadde funnet sted.
I tillegg har en del negative utviklingstrekk fortsatt. Kachin Women Association – Thailand (KWAT) som har fulgt situasjonen i Kachin-staten tett siden våpenhvilen mellom Burmahæren og Kachin Independence Army/Organization brøt sammen i juni har for eksempel dokumentert en rekke overgrep utført av militære mot sivile, spesielt kvinner og barn, i forbindelse med konflikten i delstaten. Lignende overgrep er også blitt dokumentert i Shan-staten i løpet av det siste året og i tilknytning til krigføring der.
Det er naivt å ikke ta de væpnede konfliktene i Burmas grenseområder like alvorlig som utviklingen i Naypyidaw. Krigføringen i Burma er eldre enn militærstyret og har pågått like lenge som landet har eksistert. Dette er dype og vanskelige konflikter å løse. Kristensen skriver at president Thein Sein har invitert etniske grupper til samtaler – men så langt er lite skjedd.
Det er også naivt å ikke ta høyde for at de reformenes som er på gang i Burma kan danne grobunn for nye skillelinjer og nye konflikter. Burma har en fortid som sosialistisk stat der alle skulle være like. Dette er ikke lenger tilfellet. Alt tyder på at forskjellene i det burmesiske samfunnet har økt i takt med samfunnsendringene. De økonomiske reformene som nå er i emning kan komme til å skape større sosiale forskjeller mellom dem som makter å dra veksler på nye muligheter og dem som faller utenfor. Over tid kan dette gi grobunn for nye eksplosive konflikter – slik nabolandet Thailand har vært et eksempel på i senere år.
Skal Burma oppleve varige endringer og unngå å falle tilbake i gamle mønstre, må krefter i militæret være villig til å gi opp noe av sitt kontrollbehov og nye rammer må legges for forholdet mellom de som styrer og de som blir styrt. Enn så lenge er de endringer som har funnet sted positive, men ikke irreversible. Løfter må følges av tiltak og handlinger med synbar effekt. Det er fortsatt viktig å være tydelig på at situasjonen i Burma ikke er blitt ’normal’.
Kristensen snakker om en klok realpolitikk. Vi kan begge være enige om viktigheten av å overbevise de mer konservative kreftene som holder Thein Seins reformer tilbake og om behovet for å belønne fremskritt for å oppmuntre til mer fremskritt. Vi kunne også diskutere insentiver for endring.
Realpolitikk viser imidlertid også ofte til politikk som er basert på egeninteresse. Kristensen etterspør mer internasjonal bistand til Burma. I hans penn er bistand et virkemiddel som kan sørge for de reformene Vesten ønsker i Burma fordi bistandens mål er å fremme demokrati og menneskerettigheter og bedre forholdene for de fattigste. Det er liten tvil om at Burma kunne trenge en økning i bistand. Aktørene på bakken er i stand til å gjøre bruk av mer enn det som i dag flyter inn i landet.Og som blant annet International Crisis Group tidligere har påpekt: Burma mottar langt mindre bistand per kapita enn land det er naturlig å sammenligne med, som Sudan, Zimbabwe og Laos.
Kristensen tydeliggjør imidlertid ikke hvordan en økning i bistanden vil overbevise Burmas makthavere om at reformer for mer demokrati og mer respekt for menneskerettighetene er et gode. For å trekke en paralell: Nabolandene Laos og Kambodsja er av FN også plassert i kategorien minst utviklet land. Deler av Kristensens beskrivelse av Burma kunne også passe på disse to landene, tross mange andre forskjeller Begge landene har på ulike vist gjenomlevet alvorlige voldelige konflikter som har satt dype spor. Begge landene har også i en årrekke vært mottakere av internasjonal bistand. Men ingen av dem kan av den grunn kalles fullverdige demokratier.
Når Kristensen ber om en økning i bistanden, virker det som han mener en endring i typen bistand. Som han selv skriver, er en av de største truslene mot president Thein Sein reformprogram ikke mangel på penger, men på kapasitet. Burma har gjennom mange år vært underlagt begrensninger i utviklingsbistand grunnet de politiske forholdene i landet. Giverland har i stedet konsentrert seg om humanitær bistand for å bøte på nød og lidelse i landet. Men dette holder ikke til kapasitetsbygging. I stedet for å gå som katten rundt grøten med sin ros av Thein Sein, kunne Kristensen enkelt ha kommet ut av skapet: Det han egentlig etterspør er utviklingsbistand. Det er dette argumentet handler om. Diskusjonen burde heller handle om bistandens rolle i utvikling i Burma, hva som er mulig å oppnå med ulike typer bistand og hvor bistanden kommer til kort.