At Anders Behring Breivik (ABB) av aktoratet ble prosedert for å være utilregnelig, var vel ikke akkurat noen gedigen overraskelse, siden det i denne saken hele tiden har vært en gjennomgående tvil om tilregnelighetsspørsmålet og tvilen skal som kjent ”komme tiltalte til gode” som det heter i vårt demokratiske retssamfunn. Imidlertid har aktoratets prosedyre vakt høyst forståelige reaksjoner.
Etter ABBs oppfatning er aktoratets påstand om utilregnelighet og tvungent psykisk helsevern, et ”karakterdrap” og en delegitimering av hans person, motiver og handlinger. Den tiltalte ville som kjent slettes ikke bli diagnostisert som psykotisk og utilregnelig, fordi det verste som kunne skje var å havne på ”galehus” ifølge ham selv. En utilregnelighetsdiagnose vil føre til at hans grufulle handlinger blir resultat av en gal manns verk og syke sinn og ikke som et uttrykk for en politisk motivasjon og ideologisk overbevisning. Han vil selv framstå som en politisk martyr for ”sin sak” og ikke som en ”galning” som etter hvert vil bli avglemt og forsvinne i psykiatriens grep.
På en måte kunne man tenke at det jo bra at han ikke får det slik han vil og at utilregnelighetsdiagnosen derfor blir stående. På den annen side viser de som er uenige med ABBs hatefulle ideologi og hans avskyelige gjerninger og som i tillegg er kritiske mot utilregnelighet, til at det politiske og ideologiske innholdet i saken blir kraftig underkommunisert. Alt blir til syvende og sist forklart på bakgrunn av en snever psykiatrisk kategoriforståelse hvor virkeligheten skal tilpasses diagnostiske kriterier og ikke omvendt. Utilregnelighets- og psykosediagnosen blir av kommentatorer sagt å stride mot den allmenne rettsoppfatning fordi gjerningsmannen som utilregnelig ikke vil bli idømt straff, men til tvungen behandling i psykisk helsevern.
Utilregnelighetskritikerne viser blant annet til den grundige planleggingen. ABB har virket gjennomtenkt og rasjonell, om enn på en ekstremt dehumaniserende, kald og kynisk måte. 22.juli var og er ABB sitt eget verk, og etter egen oppfatning sannsynligvis et ”terrorismens mesterverk” som til fulle viser hans grandiose selvbilde. Han kalte selv de avskyelige handlingene, med bombingen av regjeringskvartalet og massakren på Utøya, for ”fyrverkeri”. Dette gjorde han angivelig for å reklamere og skape blest om det såkalte ”manifestet” eller kompendiet sitt.
Den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger har i essayet "Skrekkens menn. Om den radikale taper",skrevet treffende om terroristers opptatthet av publisitet og medienes betydning. For terroristen er det, ifølge Enzensberger, en "ekstrabonus" når verden som "aldri før har villet vite av ham, tar notis av ham i samme øyeblikk som han griper til våpen. Mediene sørger for at han – om så bare i fireogtyve timer – oppnår en uhørt publisitet. Fjernsynet gjør seg til propagandist for det han foretar seg, og oppmuntrer dermed potensielle etterapere." (s.16/17, Enzensberger, H.M. Vadisholm forlag as 2006). I denne sammenhengen har ABB inngått som en moderne terrorist som bevisst har forsøkt å utnytte medieoppmerksomheten.
Det problematiske for massemorderens sitt prosjekt om å ”selge” manifestet og ideologien gjennom 22.juli-terroren, er at ABB ikke akkurat er noen karismatisk mediefigur som vekker beundring og sympati unntatt hos et mindretall av mennesker som har lignende eller tilsvarende forskrudde meninger. Det virkelige problemet for samfunnet og alle oss andre i fortsettelsen, er hvis det skulle vise seg å være noen i dette mindretallet av ABB-sympatisører som vil sette den høyreekstreme hatretorikken ut i livet.
En av sympatisørene, en tysk høyreekstremist ved navn Nick Greger, har visstnok gjennom brev kontaktet ABB og tilbydd ham medlemskap i sin paramilitære gruppe kalt Order 777. Greger har kalt 22.juli for en ”banebrytende opptreden” og legger ikke skjul på sin beundring. På videoer på YouTube fremgår det at Greger og Order 777 samarbeider med Paul Ray den opprinnelige grunnleggeren av English Defence Legaue. Den samme Ray var innkalt til avhør av norsk politi fordi ABB hadde nevnt ham som sin mentor. Selv om det ikke skulle være mange, kan ekstremister som Greger og Ray gjøre ubotelig skade enten ved at de selv i praksis iverksetter hatideologien eller oppmuntrer andre til å gjøre det.
Uansett om ABB er tilregnelig eller ikke, kan hans ekstreme handlinger bli en inspirasjonskilde for andre i det høyreekstreme miljøet med voldsfantasier og idealer om monokultur og kulturell renhet. Spørsmålet er om han ikke ble en slik inspirasjon allerede den fatale dagen 22.juli 2011.
