Teferi tilbrakte mye av livet sitt i eksil, etter at han flyktet fra hjemlandet, Eritrea, på 1970-tallet. Mye av livet tilbrakte han i asylmottak, på kjent adresse for norske myndigheter, i et forsøk på å leve så mye innenfor lovens rammer som han kunne. Norske myndigheter gjengjeldte ikke respekten. De siste ti årene han levde, tok ikke Utlendingsnemnda seg engang bryet med å møte ham i person én eneste gang, uansett hvor innstendig vi ba om det.
Det var vanskelig for ham å se hvordan eritreiske asylsøkere som kom nå, nesten samtlige fikk asyl i løpet av kort tid. Eritrea er et av vår samtids verste diktaturer, og asylsøkere som flykter herfra i dag og søker om asyl fra Utlendingsdirektoratet (UDI), får stort sett positivt svar. Yemanes forbannelse var at hans sak ikke lå hos UDI, men i klageorganet, Utlendingsnemnda – og de hadde bestemt seg én gang for alle.
Yemane inngikk i den gruppen mennesker som ofte omtales som "papirløse". Dette begrepet misforstås ofte, og mange tror det handler om mennesker som mangler identitetspapirer. Hva begrepet egentlig viser til, er dem som mangler oppholdspapirer, det vil si personer som er i Norge uten lovlig opphold. Det er i stor grad snakk om asylsøkere som har fått avslag på asylsøknaden, men som av ulike grunner ikke kan tvangsreturneres til hjemlandet. Årsaken er at Eritrea ikke samarbeider med norske myndigheter om retur.
Dermed ble Yemane gående her på ubestemt tid, med et minimum av rettigheter, og med stadig hodepine på grunn av stresset. Mens mange andre europeiske land har hatt amnestier for lengeværende papirløse, har Norge valgt en særlig restriktiv linje på alle nivåer. Ikke bare har vi ikke hatt amnestier. Utlendingsnemnda har også valgt en eksepsjonelt streng praksis i enkeltsaker, hvor det knapt tas humanitære hensyn i det hele tatt til det helvetet av maktesløs venting en del mennesker tilbringer mye av livet i.
Yemane gikk turer i skogen for å forsøke å finne ro, han samlet og pantet flasker for å få litt mer penger, han jobbet frivillig i en skolekantine for å oppleve litt mening i livet. De få gangene han var i Oslo, hendte det at han vandret omkring nattestid fordi han ikke hadde nok fred i sinnet til å sove, mens hovedstadens mektige sov godt i sine senger. Til sist sviktet hjertet hans.
På et seminar i Oslo i november 2015, kort tid før han døde, sa Yemane at han ikke kjente seg som en ulovlig bare i Norge, men på hele planeten. Han sa at han trengte en annen planet.
Ett år senere finnes denne mer humane planeten stadig ikke. Papirløse går enda en hard og kald vinter i møte, med politikernes likegyldighet som en sur blåst omkring dem.
Alle som ønsker å minnes Yemane, eller å støtte de papirløses sak, er velkomne til minnemarkeringen i Kulturkirken Jakob i Oslo søndag 8. januar klokken 19.00.
Fotograf: Tine Poppe