Barnekonvensjonens artikkel tre "Til barnets beste" sier: "ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn." Dette betyr at ved en vurdering av barnets situasjon skal barnets eget behov veie tyngre enn f. eks. foreldrenes ønsker og behov eller statens ønske om en stram asyl- og flyktningpolitikk. I den pågående debatten om de etiopiske asylsøkerne som har fått endelig avslag på sine søknader om opphold i Norge, kan det se ut som barnas rettigheter underordnes og drukner i debatten om de voksnes rettigheter og generelle innvandringsregulerende hensyn. Når framtredende politikere og byråkrater uttaler seg, legges det vekt på politiske standpunkter og å skape avskrekkende effekter for å bremse antallet asylsøkere. Uttrykk som "enda flere foreldre skyver barna framfor seg for å få en oppholdstillatelse de ellers ikke har krav på" kan gi inntrykk av at barnekonvensjonen ikke har forrang foran politiske vurderinger. Framfylkingen mener at ordbruken i denne saken svekker bestemmelsen om barns særegne rettigheter.
Ideen med konvensjonen er at dens bestemmelser skal trygge dem den omfatter; i dette tilfellet 24 barn under 11 år som ikke i særlig grad har fått sin situasjon vurdert på eget grunnlag, men sendes ut av landet fordi deres foreldre ikke anses å ha et særskilt beskyttelsesbehov. Flere av barna som nå står foran en utkastelse blir ikke sendt ”hjem”, men bort. Av i alt 463 barn (fra 35 land) under 11 år som har bodd mer enn tre år på asylmottak er 124 født i Norge og har ALDRI vært utenfor landets grenser. 21 av dem har levd i Norge mellom seks og ti år! Dette gir disse barna en så sterk tilknytning til riket at det bør kunne vurderes å gi dem opphold på humanitært grunnlag ut fra egne behov og egen tilknytning. Framfylkingen mener at dette er et klassisk eksempel på at barns spesielle rettigheter og beskyttelse gjennom barnekonvensjonen settes tilside eller underordnes det gjeldende politiske klimaet i Norge. En slik tilsidesettelse av konvensjonen er uakseptabel.
Det generelle amnestiet som ble gitt kosovoalbanerne av daværende justisminister Anne Holt i 1996 ble påstått å ville føre til massiv innvandring fra Kosovo. Dette viste seg ikke å slå til. Odd Einar Dørum ga i 2000 mange kirkeasylanter amnesti uten at dette førte til noen opptrappet bruk av kirkeasylet som fenomen. Vi bør ta sjansen også denne gangen på at en vurdering av disse barnas saker på eget grunnlag er rett og rimelig og i tråd med FNs barnekonvensjon. I det minste bør vi kunne ta oss tid til å vente på stortingsmeldingen om ”Barn på flukt” som kommer før sommeren. Det har kommet signaler om at stortingsbehandlinga av denne meldinga vil føre til ”noen justeringer til barnas fordel”. De pågående sakene viser nødvendigheten av justeringer til barnas beste.
Den nye forskriften om ”Barn på flukt” må etter Framfylkingens mening få en formulering om maksimal lengde for behandlings- og ventetid. Tre år er lenge for de fleste av oss, men i følge Knut Storberget ”et hav av tid” for små barn. Og nå har altså noen barn ventet hele livet, inntil ti år, på den endelige avgjørelsen. Når en skal legge barnets beste til grunn, burde det være lett å konkludere med at mange av disse barnas tilknytning til riket er så sterk at de får bli her. Det er mulig å innrømme deres familier opphold på humanitært grunnlag uten samtidig å anta at dette kommer til å skape ”en uholdbar flodbølge” av innvandrere fra Etiopia eller andre land.
Utlendingslovens § 38 slår også fast at menneskelige hensyn alltid skal tas i betraktning og at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt. Å ha levd hele sitt liv i Norge må vel kunne betraktes som en veldig sterk tilknytning til riket? Slik debatten har forløpt virker det som om foreldrenes regelbrudd fører til at enkelte barn straffes. Denne formen for kollektiv straff og arvesynd er etter Framfylkingens mening uholdbar og bør legges til side for godt. Barn har aldri skyld i og skal ikke straffes for foreldrenes feil eller handlinger.
Framfylkingen merker seg også at Norge ennå ikke har innført egen klagerett for barn som mener at de er utsatt for feil saksbehandling eller har fått sin sak særskilt vurdert. Disse sakene viser hvor viktig det er å få på plass en slik rettighet. Dette vil gjøre det obligatorisk å vurdere barnets sak på eget grunnlag og medføre en ny og forbedret rettspraksis for en utsatt og sårbar gruppe. Norge bør derfor straks innføre en egen klagerett for barn.