Det har skjedd store forandringer i rusfeltet det siste tiåret. I 2003 ble rusbehandling en del av spesialisthelsetjenestens ansvar. Rusmisbrukeren fikk sine rettigheter på linje med andre, og fagfeltet fikk seg et realt løft med et par milliarder fra statskassa. Flere fagfolk fryktet økt medikalisering da rusfeltet ble knytta til helsevesenet. De har for så vidt fått rett, nå er det 8000 mennesker som får substitusjonsbehandling i LAR (Legemiddelassistert Rehabilitering).
Rusomsorgen består av et mylder av tiltak med varierende kvalitet og innhold, men det er tidsnøden som er den største fienden. Effektivisering og kravene som er stilt har også sin bakside. For de som skal inn i døgnbehandling kan rettigheter og likhet oppleves som en sperre. Selv om den tertiale ventetiden for TSB (Tverrfaglig spesialisert behandling av rusavhengighet) viser 69 døgn i desember, så er realiteten en annen. Populære steder som Tyrili kan ventetiden være mange måneder, det kan slå negativt ut på en ellers vanskelig hverdag.
Daglig leder Jon Storaas i RIO (Rusmisbrukernes interesseorganisasjon), fortalte til tidsskriftet Rus & Samfunn i fjor at det var overkapasitet på behandlingsplasser. Han henviste til Oslo Universitetssykehus som hadde ledig plasser. Jeg tror han belyser et vesentlig problem, det er alt for mange aktører som ikke er av interesse for pasienter med frie valg. Det er helt klart en utfordring for helsevesenet når populariteten styrer rusomsorgen. Her må helseforetakene bli flinkere til å tilpasse seg de markedsliberalistiske kreftene som de selv har innført. De må bygge ned de mindre populære tilbudene og støtte opp om det som fungerer!
Det har vært viktig å sette krav til behandlingsenhetene i Norge. Det var tendenser til at mange fikk for små utfordringer og tok seg heller til rette i sofaen. Nå må de samme folka levere på en helt annen måte. Tidsperspektivet er satt til et kalenderår, det kan fort bli i det minste laget. Det er underlig at helseforetakene setter en grense for hvor lenge man kan være syk? Hvis man tror at 20-30 år på nåla kan forandres på 12 måneder, da har man fjernet seg fra virkeligheten. For mange er denne endringen som å bli født på ny. Da tar det som kjent litt tid før man lærer å gå!
Jeg tror helseforetakene burde bli bedre kjent med dynamikken i et rusmisbruk. Hvis man forventer at en misbruker skal gå problemfritt gjennom sitt første møte med behandlingsapparatet, da fortsetter naiviteten å styre. For mange er førstegangs behandling et lite sjokk. Det er svært vanskelig å forstå hva det innebærer når man skal ta de nødvendige valgene for et bedre liv. Akkurat like umulig som å forestille seg narkomani når man prøver det for første gang.
Når jeg ser tilbake på min karriere i rusomsorgen, så vil jeg påstå at alle mine sprekker og frafall har var en læringsprosess. Jeg var kanskje ikke moden nok, eller klarte ikke å takle vanskelige situasjoner. Dopet var alltid den letteste løsninga, den svikta aldri, selv om jeg havnet lengre ned i dritten. Frykten for ikke å takle det såkalte ”A-4 livet” var alltid der. Skjønte ikke den gang, at det var nettopp narkomani som var et A-4 liv. Det var jeg som levde i en låst situasjon hvor alle dagene var like. Stresse etter penger, fikse dop, ordne sprøyter og kanyler, før panna smeller fornøyd ned i bordplata. Det er pokker meg et heftig A-4 liv!
Selv om det er en naturlig prosess med flere runder i behandlingsapparatet, så er det ikke uten risiko. Sjansen for overdose er betraktelig høyere for en som avbryter sin behandling. Toleransegrensen er ikke den samme som da man kom inn, og små variasjoner i doseringen kan få fatale følger. Det er alt for mange som dør på denne måten, eller mens de venter på en behandlingsplass.
Det vil alltid være en utfordring, men det kan forebygges hvis man tar hensyn til mekanismene i rusmisbruket. Hvis helseforetakene la til rette for en hurtig tilbakeføring, kunne mange liv ha blitt spart. Det kan gjøres ved å styrke ambulante team fra behandlingsenheten. Deres oppgave blir å følge opp de menneskene som skrives ut eller avbryter sin behandling. Dette er en av de mest sårbare situasjonene til en rusmisbruker, når man skal møte verden alene og i nykter tilstand!
Ettervern har blitt et lite hensiktsmessig begrep da rehabilitering av rusmiddelbrukere kan være en langvarig prosess, som ofte innebærer mange tilbakefall med korte og lengre perioder uten rus. Ifølge helse- og omsorgstjenesteloven skal kommunen hjelpe personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. De fleste kommuner har et dårlig boligtilbud til rusmiddelavhengige, som ofte blir henvist til det private markedet med garantier fra nav. Noen ganger får man en hospitsplass med 20 narkomane som naboer eller plassert på en campingplass med utleiehytter. Mye av suksessen bak en vellykket behandling ligger hos kommunene. De må ikke vente på pasienten som kommer fra behandling, de må være en del av behandlingen!
Et viktig, men undervurdert verktøy er IP (Individuell Plan). I opptrappingsplanen for rusfeltet var et av målene å styrke brukermedvirkningen gjennom økt bruk av individuell plan. Brukermedvirkning anses som viktig for å sikre god kvalitet i tjenestene. Det utarbeides i liten grad skriftlige planer for oppfølgingen av rusmiddelavhengige etter institusjonsopphold. En nasjonal kartlegging fra 2011 viser at kun 11 prosent av rusmiddelbrukere har en individuell plan. Målsettingen om å styrke bruken er videreført i Stortingsmeldingen Se Meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk.
Jeg tror IP er noe som må gjøres i starten av alle opphold, uansett om det er i fengsel eller en behandlingsinstitusjon. Denne burde deles med aktuelle bostedskommune så raskt som mulig, ellers vil det utgjøre en risiko for svikt og mindre systematikk i oppfølgingen av den enkelte.
Når tidsnøden har blitt en viktig faktor i vår rusomsorg, må vi trekke alle aktuelle instanser nærmere behandlingsforløpet. Man skal ikke arbeide med gjeldssanering når man søker på jobb, det må være i orden før det skjer. Man skal være sikret bosted og verdig økonomiske rammer før man er ferdig behandlet eller løslatt. Blir dette en del av belastningen i etterkant, vil det skape større utfordringer for den som kanskje har nok med nettverksbygging og sosial tilpasning.
En arena hvor tiden kan utnyttes bedre er i Kriminalomsorgen. Det er mange innsatte som har et rusproblem i norske fengsler. En utvidet bruk av § 12 og § 16, gjennomføring av straff utenfor fengsel, kan gjøre en større del av straffen om til behandlingstid. Loven sier at; ”Dersom det er hensiktsmessig for å sikre en fortsatt særlig positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet, kan kriminalomsorgen overføre domfelte til gjennomføring av straffen utenfor fengsel med særlige vilkår når halvdelen av straffetiden er gjennomført.” Dessuten vil en slik utvidelse frigi fengselsplasser som kan brukes til andre formål.
Det er til slutt politikerne som sitter med ansvaret for verdigheten av vår rusomsorg. Det er mange fallgruver som må ordnes, muligheter for gjeldssanering av straffegjeld tilhører lovverket, varige anbudsordninger på minimum 10 år ville gi større forutsigbarhet for behandlingsenhetene, og sist men ikke minst, de må åpne for større fleksibilitet på lengden av døgnbehandling. Noen mennesker trenger mer tid enn andre!
Trond Henriksen – Langt over tidsfristen!
Rusomsorgen består av et mylder av tiltak med varierende kvalitet og innhold, men det er tidsnøden som er den største fienden. Effektivisering og kravene som er stilt har også sin bakside. For de som skal inn i døgnbehandling kan rettigheter og likhet oppleves som en sperre. Selv om den tertiale ventetiden for TSB (Tverrfaglig spesialisert behandling av rusavhengighet) viser 69 døgn i desember, så er realiteten en annen. Populære steder som Tyrili kan ventetiden være mange måneder, det kan slå negativt ut på en ellers vanskelig hverdag.
Daglig leder Jon Storaas i RIO (Rusmisbrukernes interesseorganisasjon), fortalte til tidsskriftet Rus & Samfunn i fjor at det var overkapasitet på behandlingsplasser. Han henviste til Oslo Universitetssykehus som hadde ledig plasser. Jeg tror han belyser et vesentlig problem, det er alt for mange aktører som ikke er av interesse for pasienter med frie valg. Det er helt klart en utfordring for helsevesenet når populariteten styrer rusomsorgen. Her må helseforetakene bli flinkere til å tilpasse seg de markedsliberalistiske kreftene som de selv har innført. De må bygge ned de mindre populære tilbudene og støtte opp om det som fungerer!
Det har vært viktig å sette krav til behandlingsenhetene i Norge. Det var tendenser til at mange fikk for små utfordringer og tok seg heller til rette i sofaen. Nå må de samme folka levere på en helt annen måte. Tidsperspektivet er satt til et kalenderår, det kan fort bli i det minste laget. Det er underlig at helseforetakene setter en grense for hvor lenge man kan være syk? Hvis man tror at 20-30 år på nåla kan forandres på 12 måneder, da har man fjernet seg fra virkeligheten. For mange er denne endringen som å bli født på ny. Da tar det som kjent litt tid før man lærer å gå!
Jeg tror helseforetakene burde bli bedre kjent med dynamikken i et rusmisbruk. Hvis man forventer at en misbruker skal gå problemfritt gjennom sitt første møte med behandlingsapparatet, da fortsetter naiviteten å styre. For mange er førstegangs behandling et lite sjokk. Det er svært vanskelig å forstå hva det innebærer når man skal ta de nødvendige valgene for et bedre liv. Akkurat like umulig som å forestille seg narkomani når man prøver det for første gang.
Når jeg ser tilbake på min karriere i rusomsorgen, så vil jeg påstå at alle mine sprekker og frafall har var en læringsprosess. Jeg var kanskje ikke moden nok, eller klarte ikke å takle vanskelige situasjoner. Dopet var alltid den letteste løsninga, den svikta aldri, selv om jeg havnet lengre ned i dritten. Frykten for ikke å takle det såkalte ”A-4 livet” var alltid der. Skjønte ikke den gang, at det var nettopp narkomani som var et A-4 liv. Det var jeg som levde i en låst situasjon hvor alle dagene var like. Stresse etter penger, fikse dop, ordne sprøyter og kanyler, før panna smeller fornøyd ned i bordplata. Det er pokker meg et heftig A-4 liv!
Selv om det er en naturlig prosess med flere runder i behandlingsapparatet, så er det ikke uten risiko. Sjansen for overdose er betraktelig høyere for en som avbryter sin behandling. Toleransegrensen er ikke den samme som da man kom inn, og små variasjoner i doseringen kan få fatale følger. Det er alt for mange som dør på denne måten, eller mens de venter på en behandlingsplass.
Det vil alltid være en utfordring, men det kan forebygges hvis man tar hensyn til mekanismene i rusmisbruket. Hvis helseforetakene la til rette for en hurtig tilbakeføring, kunne mange liv ha blitt spart. Det kan gjøres ved å styrke ambulante team fra behandlingsenheten. Deres oppgave blir å følge opp de menneskene som skrives ut eller avbryter sin behandling. Dette er en av de mest sårbare situasjonene til en rusmisbruker, når man skal møte verden alene og i nykter tilstand!
Ettervern har blitt et lite hensiktsmessig begrep da rehabilitering av rusmiddelbrukere kan være en langvarig prosess, som ofte innebærer mange tilbakefall med korte og lengre perioder uten rus. Ifølge helse- og omsorgstjenesteloven skal kommunen hjelpe personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. De fleste kommuner har et dårlig boligtilbud til rusmiddelavhengige, som ofte blir henvist til det private markedet med garantier fra nav. Noen ganger får man en hospitsplass med 20 narkomane som naboer eller plassert på en campingplass med utleiehytter. Mye av suksessen bak en vellykket behandling ligger hos kommunene. De må ikke vente på pasienten som kommer fra behandling, de må være en del av behandlingen!
Et viktig, men undervurdert verktøy er IP (Individuell Plan). I opptrappingsplanen for rusfeltet var et av målene å styrke brukermedvirkningen gjennom økt bruk av individuell plan. Brukermedvirkning anses som viktig for å sikre god kvalitet i tjenestene. Det utarbeides i liten grad skriftlige planer for oppfølgingen av rusmiddelavhengige etter institusjonsopphold. En nasjonal kartlegging fra 2011 viser at kun 11 prosent av rusmiddelbrukere har en individuell plan. Målsettingen om å styrke bruken er videreført i Stortingsmeldingen Se Meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk.
Jeg tror IP er noe som må gjøres i starten av alle opphold, uansett om det er i fengsel eller en behandlingsinstitusjon. Denne burde deles med aktuelle bostedskommune så raskt som mulig, ellers vil det utgjøre en risiko for svikt og mindre systematikk i oppfølgingen av den enkelte.
Når tidsnøden har blitt en viktig faktor i vår rusomsorg, må vi trekke alle aktuelle instanser nærmere behandlingsforløpet. Man skal ikke arbeide med gjeldssanering når man søker på jobb, det må være i orden før det skjer. Man skal være sikret bosted og verdig økonomiske rammer før man er ferdig behandlet eller løslatt. Blir dette en del av belastningen i etterkant, vil det skape større utfordringer for den som kanskje har nok med nettverksbygging og sosial tilpasning.
En arena hvor tiden kan utnyttes bedre er i Kriminalomsorgen. Det er mange innsatte som har et rusproblem i norske fengsler. En utvidet bruk av § 12 og § 16, gjennomføring av straff utenfor fengsel, kan gjøre en større del av straffen om til behandlingstid. Loven sier at; ”Dersom det er hensiktsmessig for å sikre en fortsatt særlig positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet, kan kriminalomsorgen overføre domfelte til gjennomføring av straffen utenfor fengsel med særlige vilkår når halvdelen av straffetiden er gjennomført.” Dessuten vil en slik utvidelse frigi fengselsplasser som kan brukes til andre formål.
Det er til slutt politikerne som sitter med ansvaret for verdigheten av vår rusomsorg. Det er mange fallgruver som må ordnes, muligheter for gjeldssanering av straffegjeld tilhører lovverket, varige anbudsordninger på minimum 10 år ville gi større forutsigbarhet for behandlingsenhetene, og sist men ikke minst, de må åpne for større fleksibilitet på lengden av døgnbehandling. Noen mennesker trenger mer tid enn andre!
Trond Henriksen – Langt over tidsfristen!