Tidlig ultralyd

Vi vet ikke i dag hvor stor andel av alle gravide som gjennomgår en tidlig ultralydundersøkelse.

Arbeiderpartiet går inn for å tilby ultralydundersøkelse til alle gravide rundt uke 12 i svangerskapet. Begrunnelsen er at minst femti prosent av alle gravide får slik undersøkelse i dag, og at alle gravide bør få tilbud om tidlig ultralyd for å sikre rettferdighet. For å kunne ta en god beslutning, burde følgende to spørsmål være besvart: Er det sant at minst femti prosent av gravide i dag får slik undersøkelse? Og hva skal formålet med tidlig ultralyd være?

I den politiske debatten får man inntrykk av at de mange ultralydundersøkelsene som i dag gjøres av velbegrunnede medisinske årsaker, er et argument for å tilby alle kvinner tidlig ultralyd for å oppdage misdanninger hos fosteret. Vi vet ikke i dag hvor stor andel av alle gravide som gjennomgår en tidlig ultralydundersøkelse. Det er godt mulig at det gjøres 20.000-40.000 slike undersøkelser i året. Ultralyd før svangerskapsuke 12 gjøres for om lag 10.000 kvinner med spontanabort og for 15.000 kvinner som søker om provosert abort. I tillegg kommer flere tusen kvinner som undersøkes etter behandling for ufrivillig barnløshet og kvinner med smerter eller blødning tidlig i graviditeten. Det gir liten mening å bruke det totale antallet tidlige ultralydundersøkelser som grunnlag for å beregne andelen av friske gravide som har vært til ultralyd. I utredningen som ligger til grunn for Arbeiderpartiets forslag er beregningen av andelen som undersøkes i dag mangelfull.

Det er bare en liten andel av gravide som undersøkes for å se om fosteret har misdanninger. Slik undersøkelse er det bare en håndfull leger i Norge som er sertifisert til å utføre. Bioteknologiloven gir også strenge føringer for hvem som kan undersøkes med tanke på misdanninger hos fosteret. Bare en liten andel av alle gravide oppfyller kriteriene, og det er helt urimelig å anta at loven brytes for tusenvis av gravide.

Undersøkelsen som gjøres når kvinnen har symptomer på at noe kan være galt i svangerskapet, er annerledes enn å påvise fostermisdanning. Undersøkelsene krever ulik kompetanse, og undersøkelse for å påvise misdanninger har mange feilkilder som kan føre til feil diagnose. Mens spontanabort kan diagnostiseres med nesten hundre prosent sikkerhet, vil de fleste fostre med mistanke om misdanning etter en ultralydundersøkelse, ikke ha misdanning. I tillegg til at undersøkelsene er ulikt begrunnet, har de også ulike etiske og samfunnsmessige konsekvenser.

Hvis tidlig ultralydundersøkelse skal tilbys alle gravide og betales av det offentlige, må beslutningstakerne ha god dokumentasjon for bakgrunnen for forslaget, og formålet må være klart. Det bør også være rimelig sikkert at formålet oppnås uten at ulempene er større enn gevinsten for den enkelte pasient, for helsevesenet og for samfunnet for øvrig.