Frasenes tid er ikke over
Ord skal gis forståelig innhold. På veien fra regjeringen, og kanskje spesielt Stortinget i dette tilfellt, er det fortsatt mange ord som ikke viser seg flyvedyktige på vei ut av mappene - til militære nedslagsfelt der det uttalte og vedtatte skal gis endelig, konkret, fysisk uttrykk. Og når det hele omsider er på plass skal det læres og øves, som gjør at det går enda mer tid. Der militære utøvere i tidens fylde skal høste fruktene av det som uavlatelig defineres som «vekst» i dag, må produktet nødvendigvis stå i forhold til det som er uttalt fra politisk side. Oppgitte vekst eller kutt må også stå i forhold til noe.
Vel, det er unektelig mange gode poenger som tar seg flott ut i korte TV-innslag, der profilerte og nå husvarme politikere gjerne får mellom 40 og 80 sekunders taletid til noe som ligner rene slagord, tidligere kommunisert gjennom fyldige forslag og innstillinger, fulgt av fjonge powerpoint-presentasjoner innomhus. Både før og etter er saken(e) rullert flere ganger i departementslokaler og i grupperom på Stortinget. Uten at de fagmilitære er så mye med i denne fasen.
Det oppstår tidvis tvil om politikerne virkelig tar seg tid til å gjennomlese alle mappene som presenterer Forsvarets utfordringer og til dels presserende behov, i en tid der sikkerhetssituasjonen i og rundt landet er forverret. Jeg har ikke med dette ment å skap mer politikerforakt. Vi lever tross alt i et demokrati. Men i det politikerne leser seg gjennom dokumentene som først skisserer Forsvarets behov, og faktisk forstår hva de leser – kan det gjenstå mye hestehandel i korridorene , i forsøk på å få gjennomslag i sakene. Allerede her kan det lett komme avstumping. Og er ikke beløpene i tråd med de behov som er meldt inn fagmilitært, så vil avkortede beløp ofte utløse store omlegginger og omprioriteringer militært. En kan ofte rett og slett ikke gjennomføre det en har meldt inn behov for, militærfaglig sett, innenfor en sterkt krympet kostnadsramme. Også dette er et underkommunisert fenomen. En god del kan også være taushetsbelagt i en innledende fase.
Tilkalte eksperter kjører løpet?
Oppe i nevnte problemstillinger ligger paradoksalt nok en implisitt uniformering og displinering, der departementale eksperter og konsulenter gjerne råder grunnen. Men det er slett ikke sikkert at slike fenomen faller ut i forsvarets favør: Spesialister definerer og kjører løpet midtveis, men de som skal på politisk nivå skal sette rammer og serve de store linjene risikerer å ikke helt forstå hvilket apparat de har under seg i det vi skriver 2017.
I tråd med politiske pålegg, som ligger et godt (vondt?) stykke tilbake i tid. Hæren har i den senere tid gått flere runder med Forsvarsbygg på leting etter egnede lokaler for innlosjering av US Marines, som nå skal trenes i Troms. Soldatene skal i øvingsperioden, etter de opprinnelige planene, innkvarteres på Setermoen. Men akkurat der har Forsvaret, etter politiske innstramminger og påfølgende prioriteringer, gitt slipp på hele 80.000 kvadratmeter bygningsmasse. Dette til tross for utallige advarsler opp gjennom årene. Igjen ser vi eksempel på rot som oppstår i skjæringspunkt mellom politikere på den ene siden, internt, «spesialisert» teknokrati på den andre og operatører på en tredje side. En lander ikke der en skulle, rett og slett. Og slik kan vi ikke ha det.
2,9 millioner kvadratmeter bygningsmasse solgt
I media kan vi lese oss til at Forsvaret har solgt unna 2,9 millioner kvadratmeter bygningsmasse de siste 15 årene. De aller fleste eiendommene, hvorav mange ligger svært strategisk til, er solgt uten betingelser eller servitutter som sikrer/reserverer hele eller deler av bygningsmassen om en krise eller krig skulle komme. Midt oppe i dette mangler Forsvaret bygningsmasse, selv til sine egne offiserer. I årene som kommer vil vi se nye militærleire dukke opp, ikke så langt fra stedet der den gamle leiren lå, helt intakt da den ble solgt ut.
Vi ser igjen og igjen tegn på en kommunikasjonslinje som blir for oppstykket, tyllet in i stadig flere fremmedord og et tilhørende sivilt og militært teknokrati, men kanskje i særlig grad på vei fram og tilbake fra politikernes bord. Summen av dette kan gi farlige forsinkelser – ikke minst der det haster å få tingene på plass, rent fysisk. Det hele må fortone seg som det rene festfyrverkeri for dem som vil trenere vedtak og tiltak. Forsvarets kvaliteter og beredskaps måles nødvendigvis ikke på antallet rundskriv i sirkulasjon i politiske og departementale organer, men i sin evne til å komme på plass når behovet er der. Og det behover trykker nå stadig på i nord!
Høyteknologi og farlig sårbarhet
Forsvaret er som så mye annet i vårt samfunn forandret inn i en ny, høyteknologisk virkelighet. En ny generasjon ledere siger inn, som selv har vokst opp i et distansert ingenmannsland mellom fiksjon og virkelighet, omgitt av joysticks, imponerende virkelighetstro dataspill med høy oppløsninger og utallige dubbeditter. Det hele bærer imidlertid i seg en betydelig distanse til virkeligheten. Med andre ord, den virkelighet som tegner seg ut på en flott dataskjerm eller i en imponerende designet powerpoint-presentasjon – behøver slett ikke å matche den grålysningen vi alle møter når det smeller, og elektrisiteten blir borte. Det kan være en kald regnværsdag, i firetiden på morgenkvisten, og det første som skjer er at lyset går! Krise og krig bærer alltid i seg rikelige doser uforutsigbarhet. Det er politikernes oppgave og plikt å bidra til å redusere den, ikke teoretisk, men i praktisk. Da må utsagn og tilsagn følges opp.
Fremmedgjøring
Inne i det operative forsvarets hverdag av 2017 er det veldig mye nytt knyttet til teknologi, planverk, organisasjon og operasjonsspråk. Det digitale potensiale til tross, i det såvidt mange momenter og elementer er fulladet med nyord blir det med ett betydelige utfordringer kommunikativt, på den noe humpete veien gjennom delmål til mål i det som jo skulle bli et mye mer dynamisk «innsatsforsvar».
Formidlingsperspektivet blir med andre ord til en formidabel utfordring, ikke bare innad, men også i møte med det folket og det landet som skal forsvares. Den nye teknologien kan helt samtidig skape en fremmedgjøring også overfor dem som skal stå å forsvare dette landet ute i felten. Mye er ikke tilstrekkelig øvd i praksis, og i norsk natur. Verdifull praksis er hentet fra utenlandsoperasjonene. La oss håpe vi finner containeren med batteriladere om og når bjella ringer, og at den som kjører batteriene ut faktisk dukker opp! (Den og de det gjelder må øve de også).
Tiden flyr fra vedtak til implementering
Det er her naturlig å minne om at målet ikke kan isoleres det til det å få gjennomslag knyttet til politiske vedtak: I forsvarsperspektiv er målet nådd i det vedtak er effektuert og gitt seg synlige, fysiske utslag – som bruker-redskap betraktet – hos dem som skal betjene det vedtaket først dreide seg om; underforstått, med de reelle, økonomisk rammene politikerne selv har stått og gått for. I tillegg kommer tiden som går med til å øve opp nye rutiner, ny organisering og nye våpensystemer.
Alt for ofte har det vært (betydelig) sprik mellom det politikere har sagt i det offentlige rom, og det de samme politikerne har bidratt til når det gjelder faktisk gjennomføring. Det meste av det som nå skal introduseres i tråd med politikernes vedtak er på plass der ute fra og med 2023, og i det følgende tiår. Mange elver har rent ut i havet i perioden fram til da, slik verden er omkring oss. Vi må ikke slutte og tenke og slutte å stille kritiske spørsmål. Da parkeres demokratiet. Vi får enn så lenge håpe generalene får med seg – og leser – alle bruksanvisningene som produseres underveis.
Matematiske formler og blålys
Om det finnes rikelig tilgang på veteraner som kan peke på mer eller mindre åpenbare svakheter - filtreres de gjerne bort fordi deres innspill ikke oppfattes tilstrekkelig «oppgradert» i forhold til teknokratene som sitter svært tett nå, med delegerte fullmakter til å definere og detaljere tiltak etter «nåtidens krav». Dette innebærer bl.a. rene matematiske formler, hele sett med sjablåer med formspråk og programspråk som har hentet mye fra data-teknologiens og dataspillenes hverdag. Det nye kalles som kjent «moderne». Men det vi i fortsettelsen kaller et moderne forsvar kan reduseres til nesten intet om bare noe av det fungerer i praksis. For å øke potensialet må det øves, men øvinger speiler seg i budsjetter som enda ikke har kommet på plass.
«Vi får bare stille med det vi har i henhold til situasjonen der og da. Vi er ingen blålysetat på linje med politi og helsevesenet, men vi prøver a gjøre det bedre enn det kravet som er stilt.»
Dette er hva presseoffiser John Espen Lien ved Forsvarets operative hovedkvarter uttalte i tilknytning til 22.juli-tragedien. Innholdet og oppgavene til nye innsatsforsvaret synes ikke tilstrekkelig kommunisert ut til det store publikum. Det gjenstår som et ugjendrivelig faktum at en krise som utfordrer relevant beredskap kan materialisere seg raskt i vår tid. En krise i seg selv kan som vi vet også være startpunkt for krigstilstand. I lyset av dyrekjøpte erfaringer i vår tid, får vi bare takke Vårherre for at det ikke dukket opp fem ugjerningsmenn den skjebnesvangre 22.juli-dagen.
Vekst og kutt-begreper på ville veier
Det nye innsatsforsvaret hemmes fortsatt av et svevende politikerspråk der frittsvevende ord som «vekst» og «kutt» mangler betydelig substans. Først fordi en presserende oppgradering av 20 års etterslep bare er noe av det som ikke er tatt med. Og dernest fordi denne type begrepsbruk gjør krav på en økonomisk kontekst: Står vekst og kutt i forhold til fjorårets budsjettposter, er begrepene ment nominelt eller reelt? Dersom noe skal vokse eller krympes er det kritisk sett helt umulig å avlese og forstå tallmaterialet uten at den ytre rammen samtidig er kommunisert – altså om hvor stor den respektive posten er/var i utgangspunktet. Skal man så omtale vekst eller kutt i prosenter, uten samtidig å kommunisere totalbeløp - er man på vei ut i det store intet. Kall det gjerne meningsløshet. Oppe i dette gjøres det så stadige kutt underveis i vekst-prosessen, uten at det heller kommuniseres, langt mindre debatteres i det offentlige rom. I det 2,9 millioner kvadratmeter bygningsmasse i Forvaret er solgt ut de siste 15 årene kan dette også defineres som ressurstap, som ikke så lett kan regnes om i kroner og øre: Nå leter Hæren allerede etter arealer i de samme områdene der betydelige bygningsmasser – inklusive forlegninger – er solgt ut for få år siden. Akkurat dette fenomenet er dog redusert og mer oversiktelig etter at den borgerlige regjeringen overtok, men farlig mye sitter igjen i veggene fra tidligere tider.
Den nye regjeringen har skjært ned på byråkratiet i Forsvaret. Men selv om ansvarsforholdene nå er mer synlige og klarere fordelte, seiler det om nye rutiner og teknologi som igjen stadig gjør krav på nye eksperter på flere nivå. Konsekvensene av dette er at det snart er like mange aktører med i prosessen for å få implementert politiske vedtak som det var i 1980- og 1990-årene. Nå må linjen og timingen fra politikernes bord til fagmilitære organer krympes, skal vi overhodet komme i mål som nasjon, når det gjelder utvikling og innvikling rundt oss, i et forsvars- og sikkerhetspolitisk landskap som nå er under økende stress og press. Tiden er i ferd med å bli en av våre største fiender. Spennet og tidsspillet fram til 2023 er farlig langt nå. Og vi er ikke i mål da heller.
Roy Vega
24. oktober 2017