Norsk Journalistlag (NJ) har ti forslag til hvordan den kan bli bedre. Hensikten med offentleglova (den er på nynorsk) var å åpne opp for mer innsyn i dokumenter stat og kommune jobber med. Loven er ett av de viktigste arbeidsredskapene mediene har for å omtale saker av samfunnsmessig betydning. Men innsynsarbeidet blir vanskelig når pressen motarbeides av de som sitter på informasjonen. I tillegg har vi sett en påfallende tendens til at sterke krefter har fått innført begrensninger i den lovpålagte innsynsretten. Blant annet når det gjelder kommunerevisjon og byrådsnotater.
1 Sanksjoner må vurderes.
Det heter seg at offentleglova, kanskje med unntak av vegtrafikkloven, er den mest brutte lov i landet. Forvaltningen er dermed landets største lovbryter. Det er viktig at det kan føres effektiv kontroll med forvaltningens praktisering av loven. Bøter eller tvangsmulkt må vurderes som en mulig sanksjonsform for å sikre at loven etterleves.
2 Loven må gjelde flere
Loven må utvides til også å gjelde private virksomheter som utfører samfunnsviktige tjenester eller mottar statsstøtte. For eksempel bør selskaper som driver med helse-, sosial-, utdannings- og energitjenester inkluderes. Journalister opplever stadig oftere at ansatte innenfor disse sentrale sektorene får munnkurv overfor media. Også kultur- og idrettsinstitusjoner som mottar statsstøtte bør omfattes av loven. Det er likeledes et demokratisk problem at kongefamiliens offisielle virke i Det kongelige hoff i all hovedsak ikke går inn under loven. Kongefamilien representerer norske interesser og er drevet av fellesskapets midler. Deres private gjøremål må falle utenfor loven.
3 Prinsippet om merinnsyn må styrkes
Et tilbakevendende problem er forvaltningens lettvinte praktisering av merinnsynsprinsippet. Formålet med dette prinsippet er å kunne gi innsyn også i saker hvor det er hensyn som taler imot. I dag har de bare en plikt til å «vurdere» dette. Loven må endres slik at innsyn «skal» gis, dersom hensynet til det veier tyngst. En slik plikt til offentliggjøring vil føre til at prinsippet blir tatt mer på alvor. Det vil dermed ikke bare være underlagt forvaltningens skjønn, men vil kunne prøves rettslig.
4 Taushetsplikten må gjennomgås
Det finnes minst 150 ulike lover som fastsetter taushetsplikt, vise NJs egen undersøkelse. Det er derfor ikke overraskende at bestemmelser om taushetsplikt er en hyppig årsak til at dokumenter sladdes eller unntas offentlighet. I tillegg blir mange bestemmelser tolket langt utover sitt formål. Dette kan skyldes det Gjørv-kommisjonen etter 22. juli kalte en «forsiktighetskultur blant de ansatte». Tiden er derfor overmoden for å gjennomgå det store antallet taushetspliktbestemmelser.
5 Faktaopplysninger må bli offentlige
Det er uforståelig at offentleglova ikke inneholder noen klar innsynsrett når det gjelder faktiske opplysninger som ofte er avgjørende for vedtak fattet av forvaltningen. Et eksempel på dette kan være prognoser om trafikkutviklingen som utarbeides i forbindelse med at man planlegger å bygge en ny vei. Både Danmark og Island har innsynsrett i slike opplysninger. Det bør vi også ha i Norge.
6 Fylkeskommuner og kommuner må med i Offentlig Elektronisk Postjournal (OEP)
Offentlig Elektronisk Postjournal (OEP) er en juvel for alle som ønsker å følge med på det som skjer i forvaltningen. Saker kan følges over tid og på tvers av forvaltningsorganer. For større statlige og landsdekkende forvaltningsorganer er ordningen gjort til en plikt. Siden en lang rekke andre virksomheter de senere årene også har sine postjournaler tilgjengelig på nett, bør fylkeskommuner og kommuner bli omfattet av samme pålegg.
7 Forhåndsklassifisering må bli forbudt
Forhåndsklassifisering innebærer at forvaltningen i journalen eller på selve dokumentet påfører en henvisning til aktuell unntaksbestemmelse i offentleglova. Slik klassifisering fører til at for mye informasjon unntas offentlighet. Den tar ikke høyde for at skadevirkningene ved å gi innsyn kan bli svekket etter hvert som tiden går. I henhold til loven skal innsynskravet vurderes på innsynstidspunktet, og en forhåndsklassifisering vil kunne medføre en overdreven bruk av unntaksbestemmelser. Det bør derfor lovfestes at med mindre dokumentet inneholder taushetsbelagte opplysninger, skal organet ikke ha anledning til å forhåndsklassifisere.
8 Lovregulere den aktive informasjonsplikten
De færreste kjenner til dagens offentlige kommunikasjonspolitikk. Retningslinjene for den utadrettede kommunikasjonen er ikke rettslig bindende. Sivilombudsmannen konkluderte i fjor med at det er behov for tiltak for å styrke offentlig ansattes ytringsfrihet, og at dette mest hensiktsmessig kan skje gjennom en mer aktiv veiledning. Informasjonspolitikken bør, på samme måte som i Finland, lovfestes. Med egne lovbestemmelser om hvordan forholdene skal legges til rette for offentlig kommunikasjon med innbyggerne, vil dette ikke bare gi en sterkere signaleffekt, men også medføre rettslige konsekvenser dersom prinsippene brytes.
9 Krav til saksbehandlingstid må inn i loven
Til tross for klare retningslinjer om at innsynskrav bør avgjøres samme dag som de er mottatt, eller i alle fall innen én til tre virkedager, er behandlingstiden ofte mye lengre. Mange i forvaltningen kjenner ikke til retningslinjene. På bakgrunn av dette bør kravet til saksbehandlingstid inntas uttrykkelig i loven.
10 En uavhengig klagenemnd må opprettes
Norge har antakelig den minst uavhengige klageordningen på dokumentinnsyn i Norden. For behandling av klager etter offentleglova, bør det opprettes en uavhengig klageinstans, som supplement til ordningen med forvaltningsklage. Dette vil samle og styrke den fagkunnskapen som er ønskelig for å avgjøre offentlighetsspørsmål.
Gjennomføres disse ti endringene, vil kanskje mottoet «Mer åpenhet, mer demokrati» klinge langt mer ekte, også for de som bruker loven.