Greta Thunberg holdt sin aller første tale under klimamarsjen i Stockholm for litt over ett år siden. Det var rett før Riksdagsvalget i Sverige og hun hadde streiket i noen uker med et håndlaget skilt der det stod «Skolstrejk för klimatet».
Jeg møtte Greta tilfeldigvis akkurat den dagen, på en kafé ved siden av parken der marsjen startet. Hennes lille protest hadde allerede bidratt til å gjøre klima til en av de store sakene i den svenske valgkampen. Vi var mange tusen mennesker i klimamarsjen i Stockholm den dagen. Lite ante jeg hvor mye større Gretas lille aksjon skulle bli.
Nå, et år senere, er det millioner som tar til gatene. Forrige fredag marsjerte syv millioner verden over. I Montreal, Canada, var antallet estimert til 500.000. Den største enkeltstående klimademonstrasjonen noensinne. Greta har ikke bare bidratt med sterke taler, men med noe mye viktigere: en oppskrift for hvordan unge mennesker, uten stemmerett eller så mange andre måter å påvirke samfunnet på, kan utøve press på beslutningtagerne. Med hyppige skolestreiker og tydelige krav om en trygg framtid som treffer foreldregenerasjonen rett i mellomgulvet.
Gretas tale i New York har utløst stadig mer desperate forsøk på å kvele budskapet hennes. Men det er få som klarer å ta Greta på fakta. Da Nettavisen fikk seniorforsker Maria Sand ved Cicero – Senter for klimaforskning til å faktasjekke hennes FN-tale var det null faglige feil. Derfor går kritikerne heller løs på budbringeren. «Hun må beskyttes mot seg selv, hun er for emosjonell, hun svartmaler». Dette er vi vant til å høre. Unge kvinner blir ofte utsatt for slike hersketeknikker. Det forteller oss først og fremst en ting: at kritikerne er tomme for ekte argumenter.
Men det finnes også mer subtile måter å forsøke å undergrave Gretas budskap på. I stedet for å diskutere sak, har klimasinker blant politikere og næringsliv blitt stadig mer opptatt av å ta «debatten om debatten».
Senterpartiets Geir Pollestad har argumentert for at miljøbevegelsen skyver folk fra seg. En litt merkelig ting å si når bildene av klimaprotester verden over ruller over TV-skjermen. Erna Solberg er på sin side mest opptatt av at Greta heller burde vært på skolen.
Den aller merkeligste kritikken er kanskje fra dem som tydeligvis er mer redd for klimapolitikk enn for klimaendringer. Både fra venstre- og høyresiden kommer nå voldsomme bekymringer for at en effektiv klimapolitikk vil skape protester i gatene. Dette skjer altså mens rekordmange mennesker marsjerer i gatene FOR en effektiv klimapolitikk. For enkelte politikere kan det virke som om én demonstrant med gul vest i Frankrike, er like viktig som hundre klimastreikere.
Det deprimerende er naturligvis at det er fraværet av klimapolitikk som vil skape mest sosial uro. Å «skynde seg langsomt», slik Høyre tar til orde for, betyr ekstremvær, dårligere avlinger, mer utrygg tilgang på vann og mat, migrasjon, konflikt og økonomisk skade. Klimaendringene vil utgjøre enorme utfordringer i årene som kommer. Voksesmertene som følger med et grønt skifte er bare et nålestikk sammenlignet med de voldsomme lidelsene som kan følge av global oppvarming ute av kontroll.
Det vil straffe seg å fremmedgjøre en generasjon av unge. Vi er mange som har vokst opp med politikere som ignorerer vår tids største problem, mens de smilende klapper klimaengasjert ungdom på hodet. Dette er også den mest utbredte måten å ignorere Gretas budskap på: å applaudere henne, felle en tåre over det sterke budskapet, og jublende fortelle henne og de andre ungdommene at engasjementet er så flott.
Det er her Greta er aller smartest. Når hun går direkte i strupen på alle som forsøker å gi henne en klam omfavnelse, uten å egentlig gjøre noe med klimautslippene. «Hvordan våger dere», freser hun.
Dette er kanskje det aller viktigste i budskapet hennes. Det er lett å være sint på de som sier de hater Greta Thunberg og skriver avskyelige ting på internett. Det er også lett å kritisere dem som forsøker å bortforklare budskapet hennes med metadebatter om form og retorikk. Det som er vanskelig, er å motstå trangen til å smile, klappe ungdommene på hodet og fortelle dem hvor flinke de er eller hvor mye håp de gir oss.
De vil ikke ha ros, de vil ikke ha medaljer eller møter med smilende politikere som tar selfie med dem. De vil ha klimakutt og en trygg framtid. Det er ikke ungdommens jobb å gi oss håp. Det er vår jobb å gi dem håp. Ikke ved å fortelle dem eventyrfortellinger, men ved å ta ansvar for deres framtid og kutte utslipp alle steder der vi kan, så raskt som vi bare klarer.