I filmen mystifiseres Thelmas sykdom og hun tillegges overnaturlige evner. Det er ikke noe overnaturlig med slike anfall, skriver kronikkforfatterne. FOTO: MOTLYS AS/ SF STUDIOS

Thelmas anfall

Gjennom «Thelma» har Joachim Trier synliggjort en tilstand som ikke er uvanlig, men som er lite kjent.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Antonia Villagran, overlege og PhD-stipendiat, Karl Otto Nakken, overlege og dr. med., Morten Ingvar Lossius, overlege dr. med og professor II, alle ved Spesialsykehuset for epilepsi (SSE), Oslo universitetssykehus

 

Hovedpersonen i Joachim Triers nye, kritikerroste film, «Thelma», får uforklarlige anfall. Hun er ikke alene. Blant dem som henvises til Spesialsykehuset for epilepsi, har hver femte pasient slike uforklarlige ikke-epileptiske anfall.

Den 15. september i år hadde «Thelma» premiere. I filmen får Thelma anfall, samtidig som hun strever med vonde følelser. En nylig avlagt doktoravhandling viser at ungdom med slike anfall ofte påføres betydelige tilleggsvansker fordi samfunnet og helsevesenet har manglende forståelse for tilstanden. I fagmiljøet betegnes slike anfall som psychogenic non-epileptic seizures, forkortet til PNES. Betegnelsen er omdiskutert og mange foretrekker å kalle dette ganske enkelt for «ikke-epileptiske anfall» eller «stressanfall». Stress er da forstått som et svært vidt begrep. Vi ser slike anfall i alle aldersgrupper, men det er hyppigst hos unge kvinner.

Anfallene kan arte seg på mange måter, fra små enkle rykk, til krampeanfall som varer i flere timer. Felles for anfallene er at man ikke finner en biomedisinsk årsak. Anfallene er ikke spill eller simulering. Vi vet at bevisstheten ved slike anfall er nedsatt. Anfallene kan oppleves som dramatiske og medfører ofte akutte sykehusinnleggelser med ambulanse eller helikopter. Mange faller ut av skole og arbeidsliv midlertidig – eller permanent. Tilstanden kan derfor være en stor belastning for både pasienten, pårørende og for helsevesenet. Disse pasientene faller ofte mellom to stoler fordi «diagnosen» stilles på nevrologisk avdeling på sykehus, mens behandlingen foregår i psykisk helsevern. Mange føler seg alene, mens de venter på å få plass i psykisk helsevern.

I filmen mystifiseres Thelmas sykdom og hun tillegges overnaturlige evner. Det er ikke noe overnaturlig med slike anfall. Det fysiske, det psykiske og det sosiale påvirker hverandre gjensidig hos alle mennesker. Litt enkelt kan vi si at alt man opplever i livet, «setter spor i kroppen». Når summen av belastningene blir for stor gir det seg utslag i hodepine, nakkesmerte eller vondt i magen for noen, mens hos andre kommer anfallene. Hvorfor noen reagerer med anfall, vet vi ikke nok om. I tillegg til medisinske tilstander (inkludert epilepsi) og psykiske vansker, er også sosiale livsbelastninger som familieproblemer, skolefaglige utfordringer, mobbing og sosial ekskludering risikofaktorer. Fysiske eller seksuelle overgrep kan også være med i bildet, men det er sjelden.

Filmen Thelma viser hvordan hovedpersonen strever med å frigjøre seg fra familien og tilpasse seg et studentmiljø. De siste årene har vi sett at mange ungdommer med slike anfall er utsatt for et stort og sammensatt sosialt press. Mange er ambisiøse og pliktoppfyllende samtidig som de utsettes for ytre press. Det forventes at de ser bra ut, har et høyt aktivitetsnivå på sosiale medier og leverer gode resultater både på skolen og i idrett. At dette sosiale presset i sum kan medvirke til anfall, oppleves for de fleste som har slike anfall som uforståelig.

Vi vil gjerne poengtere at den diagnostiske utredningen Thelma får på sykehuset ikke gjenspeiler måten pasienter på Spesialsykehuset for epilepsi blir utredet og behandlet på. Sånn vi ser det blir ikke Thelma behandlet så godt i helsevesenet. Thelmas første reaksjon på «diagnosen» er ganske typisk. Hun tror hun er gal eller alvorlig psykisk syk. Den tidligere nevnte doktoravhandlingen viser at en slik forståelse kan henge sammen med at man ikke får en god nok forklaring på diagnosen. Dermed tolkes tilstanden fort som ensidig psykisk, når anfallene ikke kan forklares ut fra en fysisk sykdom.

En annen vanlig reaksjon er at pasientene føler seg mistrodd. De opplever at omverden mistenker dem for å spille eller «fake» anfallene. Ifølge den ferske avhandlingen, tolker også noen pasienter selv tilstanden som «spill» når de får vite at det ikke er en bestemt biomedisinsk årsak til anfallene. Denne selvtvilen er særlig vanskelig å håndtere.

Studien viser at det er god hjelp i en grundig forklaring på tilstanden. Særlig viktig er det å forstå at det er ubevisste prosesser involvert i anfallene. Dette bidrar til at pasientene føler at de blir tatt på alvor, og føler seg trodd på at anfallene er reelle.

Hvordan «diagnosen» formidles og forklares for pasientene er kanskje det viktigste enkelttiltaket på veien mot en vellykket behandling. Personer med slike anfall trenger hjelp til å akseptere, forstå og etter hvert mestre tilstanden. Dette kan ta lang tid. Det er krevende fordi dette jo handler om deres identitet.

Gjennom fortellingen om Thelma har regissør Trier synliggjort en tilstand som ikke er uvanlig, men som dessverre likevel er lite kjent. Anfallene kan virke både fremmed og skremmende. Heldigvis blir de aller fleste kvitt anfallene, men det er viktig å komme tidlig i gang med behandling.

For å unngå at personer med slike anfall føler seg mistrodd, eller tenker som Thelma: at de er «gale», er det viktig at de får en grundig undervisning om tilstanden allerede ved formidlingen av diagnosen.