Bernie Sanders har gjort en bemerkelsesverdig innsats i den amerikanske nominasjonskampen. Som sosialist med jødisk bakgrunn har han maktet å vinne valget i 22 av USAs 50 delstater, han har begeistret millioner av velgere med sitt politiske program, han har 74 år gammel mobilisert en ungdomsgenerasjon som forlanger dype forandringer i foreldrenes USA, og – ikke minst – Sanders har greid å radikalisere sin motstander Hillary Rodham Clinton. Høyere minstelønn, forbedring av helsereformen, høyere skatter for de rikeste og lavere studieutgifter ved høyskoler og universiteter: På alle disse områdene har Clinton sklidd i retning Sanders.
Han har også gjennom det meste av valgkampen omtalt sin motstander med respekt, men ikke i den siste delen. De siste ukene har bitterheten sneket seg inn, også med påstander om at hele primærvalgsystemet er rigget mot ham. Han har gått så langt som til å hevde at Clinton egentlig ikke har noe flertall på landsmøtet uten superdelegater (partipamper med stemmerett, 712 i tallet), samtidig som han hevder at superdelegater ikke burde telle med.
Les også: Bernie Sanders: Outsider på innsiden
Sanders beveger seg ut på ville veier med sin særegne aritmetikk. Han kan ikke samtidig hevde at systemet er rigget mot ham og at superdelegater derfor ikke burde stemme på landsmøtet, som han hevder at Hillary Clinton ikke har flertall uten superdelegater. Clinton har nemlig flertall uansett hvordan man regner, med eller uten superdelegater.
Se også: Siri Dokken tegner Bernie Sanders
Hun har vunnet 28 delstater, deriblant alle de største: California, Texas, New York, Pennsylvania, og Florida, til dels med solide marginer. Når bare Washington DC gjenstår (ikke delstat) har Clinton vunnet 2.203 utsendinger til landsmøtet, Sanders har vunnet 1.828. Clintons stemmetall er 15.729.913 mens Sanders er 12.009.562, ca. 3.700.000 skiller. Hun har – gjennom stemmeseddelen – vunnet 375 flere delegater enn Sanders i demokratiske valg. Når det gjelder valgte delegater mangler Clinton bare 179 for å få rent flertall uten at hennes støtte fra 574 superdelegater regnes med.
Kort sagt: Det dreier seg om en overlegen nominasjonsseier, med historisk sus over seg. Hillary Rodham Clinton er den første kvinnelige presidentkandidat fra ett av de store partiene. Med mindre en bombe skulle falle på henne, må hun regnes som skyhøy favoritt til å vinne selve presidentvalget: Den første kvinnelige president i USA! Med alt hun har vært utsatt for av konspirasjonsteorier og politisk forfølgelse er dette en enestående prestasjon, uansett hvordan man snur og vender på det. Så får man heller ta de overraskelser som måtte komme i perioden frem mot valget.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det er i denne situasjonen Bernie Sanders velger å kjempe videre mot henne, helt frem til landsmøtet i juli. Mens Clinton har rost Sanders for en god valgkamp, har Sanders ikke ett hyggelig ord å si til eller om henne. Han står uten muligheter til å bli nominert, og han ble svar skyldig da en kvinnelig reporter spurte ham om han ikke var redd for å bli oppfattet som «sexistisk» når han nekter å anerkjenne sin kvinnelige motstander som vinner av valget.
Sanders risikerer herfra og videre å bli oppfattet som en negativ agent ikke bare for Clinton, men også for det demokratiske partiet. Donald Trump fisker allerede i det grumsete farvannet bak Sanders. En kandidat som har gjort en strålende valgkamp frem til det siste risikerer nå å bli stående igjen som «The Grumpy Old Man».