De færreste av oss er vel uenige i det. «En gang var du jo også noens søte lille gutt. Vi har jo alle en mor», skriver innleggsforfatteren, Atle Thorberg videre. «For tusen slør kan ikke dekke over den sorgen hun må føle over din meningsløse død på et gatehjørne (..)».
Denne forestillingen om "noens søte gutt" blir gjort til skamme, som i så mange av hans dikt, i disse versene av «12 år», skrevet av dansk-palestinske Yahya Hassan:
Når lillebror pissede i sengen
blev han vækket med knytnæveslag
En natt ruskede han i mig
Bror jeg har pisset igjen
Og sådan blev hans bekymring min
Terroristen var også dansk- palestiner. Det er noen implisitte forestillinger om han i Atle Thorbergs brev, mellom linjene kan man forstå ham som en hvilken som helst mann på gata, med de samme livsforholdene, de samme små frustrasjonene som alle andre- han har bare tatt feil i et veikryss.
Når vi tror det, er veien kort til å tenke at hvem som helst kan bli terrorist uavhengig av sin livshistorie, kun med religion som årsak. En litt radikal versjon av religionen er det som skal til for at han tar feil vei i krysset; det er lite som skal til før det er fare på ferde.
Er det det, for en vanlig muslim?
Yahya Hassan advarer oss mot å gå i religions- og etnisitetsfellen, noe det er trolig at Thorberg nettopp gjør, sikkert uten å ville det: «Gratulerer som martyr», skriver han, en åpenbar referanse til islam. Som så mange andre ganger, bevisst eller ubevisst, blir terroristen forklart gjennom religion. Innleggsforfatteren appellerer videre til den avdøde terroristen: han kunne ha skrevet om sine frustrasjoner til en annen brun mann, likestillingsministeren, i Danmark har han rett til å bli hørt.
Var terroristens frustrasjoner av en slik art at de ville la seg løse av å skrive til den brune likestillingsministeren? Hvordan er det i det hele tatt relevant at likestillingsministeren er brun? Det er nærliggende å tro at en mann som vilkårlig går løs på et annet menneske med kniv, slik terroristen i Danmark var dømt for, har større problemer enn noen frustrasjoner et brev kunne lese, et brev ministeren mest sannsynlig ikke en gang ville lese.
Malala Yousafzai uttalte I fjor: “It is true that when there’s a drone attack the terrorists are killed, it’s true,” [… ] “But 500 and 5,000 more people rise against it and more terrorism occurs, and more — more bomb blasts occurs. … I think the best way to fight against terrorism is to do it through [a] peaceful way, not through war. Because I believe that a war can never be ended by a war.”
Dette har palestinerne smertefullt fått erfare, i en av historiens mest langvarige og kompliserte konflikter. Store lidelser, som undertrykking, krigs- og flyktningleirtilværelser og migrasjon, som igjen medfører tap og sorg over det en må forlate og, for mange, fremmedfølelse i det nye landet, vil ofte overføres til neste generasjon dersom de blir oversett.
I Danmark er det fred, det er ytringsfrihet, så som i Norge. Fred er imidlertid mer enn fravær av krig, fred er mer enn ytringsfrihet. Yahya Hassan har mye å lære oss om det gjenstående, i et intervju i Politiken den 20.02 forteller han om hvordan han selv befant seg «på bunnen av samfunnet», og sammenligner seg med terroristen. Han har også angrepet noen med kniv, vært i voldelige klammerier og begått kriminalitet- men han har fått utgitt en diktbok og har endt opp et annet sted. Han ville kanskje ikke blitt terrorist, forklarer han, men han ville vært like fastlåst slik terroristen var, på bunnen. Diktene hans har mye å lære oss om denne bunnen.
Det farlige er når vi overser de «(..) sociale udfordringer og (..) de krige, de er flygtet fra. Og forklarer i stedet alt med religion og etnicitet», slik Yahya Hassan sier. Kollektive minner, som gjenskapes hver gang vi i vår del av verden støtter eller er likegyldige til krig og lidelse både her og i andre deler av verden, er med på å skape blandinger av gammel og ny lidelse, som omgjøres til språk, noen ganger en retorikk fylt av hat, og noen ganger, voldelig handling. Går vi i den samme fella som Per Sandberg, Carl I. Hagen og Max Hermansen, for å nevne noen, vil utfordringene bare øke i omfang. Vi må passe oss for å ukritisk svelge ubevisste forestillinger og fordommer som ikke ser på det enkelte menneskes historie, og dette menneskets plass i en kollektiv fortelling. Skal vi kunne endre fortellingen, må vi først se etter den.