Teknologioptimisme som miljøengasjementets endelikt

At miljøsaken slik lett havner langt ned på prioriteringslisten ved valg, må både ”miljøpartiene” og miljøbevegelsen ta felles ansvar for.

Når Truls Gulowsen går ut i Dagsavisen 8/3 og kritiserer Mongstad-prosjektet er dette prisverdig. Spesielt fordi han har en klar brodd mot Bellona og Zeros stadig mer desperate forsøk på å fremstille CO2-fangst og -lagring som hyllevare. I den påfølgende debatten om temaet på Dagsavisens ”Nye meninger”, er det imidlertid de såkalte ”klimaskeptikerne” som fronter kritikken av denne teknologien, og da på premisset om at menneskeskapte klimaendringer ikke er et problem. At kritikken av naiv teknologioptimisme innenfra ikke er sterkere, bør imidlertid være et tankekors for alle som kaller seg miljøengasjerte.

Inntrykket som gis fra de som sier seg å tale miljøets sak i Norge er nemlig at miljø– og klimautfordringene kan la seg løse ved hjelp av mer og bedre teknologi. Helst uten at folk skal merke det. En slik holdning er først og fremst farlig for miljøet, fordi den bygger på helt urealistiske premisser om ”teknologisk utvikling”. I tillegg er overforbruk av naturressurser utelatt fra et slikt regnestykke. En annen, og mer underkommunisert fare, er det at klima redusert til kun et spørsmål om teknologi kan true engasjementet for miljøsaken som sådan. Når miljø og klima blir frakoblet fra hvordan folk lever sine liv, forsvinner nemlig også troen på at egen innsats nytter. At miljøsaken slik lett havner langt ned på prioriteringslisten ved valg, må både ”miljøpartiene” og miljøbevegelsen ta felles ansvar for.

Den britiske sosiologen Mike Hulme har sagt at ved å ramme inn klimaproblemet som ett stort mega-problem, vil også forslagene til løsninger følge i samme mønster. De ”mulige” løsningene har dermed en tendens til å bli store enkelttiltak folk flest vanskelig kan forholde seg til. I stedet for å se klimapolitikk som mange små tiltak som tilsammen utgjør en forskjell, er det altså de teknologiske løsningene som skal ”redde oss” innenfor en verden som er organisert på akkurat samme måte. Som Jens Stoltenberg uttaler i boken ”Klimaparadokset”: ”Mange andre lokale miljøproblemer vil altså løses hvis vi løser klimaproblemet”. Heller enn å ta for seg de andre overkommelige problemene først, og slik få reduserte klimautslipp ”på kjøpet”, snakker han om det store abstrakte ”klima”. Dette til tross for at det nettopp er de gjørbare enkelttiltakene som taler til ditt og mitt klimaengasjement.

Dagens klimadebatt kan karakteriseres innenfor det sosiologen Erik Swyngdouw omtaler som en ”post politcal environmental consensus”. Det er nemlig en stor grad av konsensus og enighet om å prioritere teknologiorienterte klimatiltak både blant politikere og miljøvernere. Problemet med en slik ”stor enighet” er at de alternative perspektivene fortrenges. I klimadebatten er for eksempel sammenhengen mellom forbruk og klimagassutslipp ”elefanten i rommet”, selv om det neppe burde være kontroversielt å sette spørsmålstegn ved ubegrenset vekst. Selv handelsstandens egen organisasjon, HSH, understreker at ”Forbruket er høyere enn verden har kapasitet til”, og at om alle skulle forbruke som nordmenn ville vi trengt tre planeter. Selv uten troverdig empiri på hvordan ubegrenset vekst kan la seg forene med lavere klimautslipp er det likevel en slik miljø- og klimapolitikk SV og store deler av miljøbevegelsen i praksis omfavner. Når ingen tør å se på årsaken til at klimagassutslippene øker, er det den uklare samlekategorien ”teknologisk utvikling” som skal redde oss. Det vil både klimaet og klimaengasjementet på sikt tape på.

At et slikt fokus er synd for debattklimaet er en ting, det farlige er imidlertid at det ikke finnes noen troverdig opposisjon til den rådende retningen i miljøpolitikken. At Solheim inviterte ”sine” fra miljøbevegelsen på bolle-frokost er slik sett illustrerende. Visst eksisterer det alternative stemmer som Greenpeace, Framtiden i våre hender og Miljøpartiet de grønne. Det er likevel såkalte miljøstiftelser som Bellona og ZERO som får sette agendaen i miljødebatten, med SV som helhjertet støttespiller. Slik sett legitimerer de hverandre og gir et inntrykk av at teknologiske løsninger er tilstrekkelig for å løse klimautfordringen. Begge parter gjør miljøsaken en bjørnetjeneste

Det ser ut til at SV frykter å miste stemmer ved å forfekte en miljøpolitikk som stiller krav til den enkeltes engasjement og innsats. Det samme forutsetter teknologioptimistene i Bellona og ZERO ved å promotere klimatiltak folk ikke skal merke. Dette er i så fall en svært defensiv holdning til opinionen. Snarere er det slik at folk har et langt større miljøengasjement enn det de uttrykker gjennom stemmeseddelen. Da må imidlertid miljø – og klimaspørsmål igjen blir noe folk har et forhold til, og ikke rammes inn som kun et spørsmål om ny og bedre teknologi.