Å gå på pedagogisk og relasjonell skattejakt er noe jeg på det varmeste kan anbefale. Man kan rett og slett risikere å finne noe fint og verdifullt. I en reflekterende og samhandlende prosess er vi på Nordahl Grieg vgs konstant på jakt etter den gode meningen med det vi gjør, de store og viktige linjene. De som skal skape verdier for elevene våre, for deres medmennesker og for samfunnet rundt oss. I et lokalt og ikke minst globalt perspektiv. Verdier som skal vare i tiår etter tiår, lenge etter at de har vært skoleelever og studenter. Verdier som setter ungdommene våre i stand til intet mindre enn å redde verden. Og skal vi få til det, sier professor emeritus Michael Fullan ved Ontario Institute for Studies in Education, så må vi drives fremover av «passion and purpose».
Når jeg leser rektor Bernhard Daub ved Oslo by Steinerskole sitt innlegg i Dagsavisen (15.01) kjenner jeg igjen pasjonen for det han driver med: Utdanning av medmennesker med perspektiv på rom for refleksjon og den lange tanke. Og jeg er enig, vi trenger alle både å hvile i, og utfordres av kulturelle uttrykksformer.
Dette må uten tvil kunne regnes blant våre viktige pedagogiske og relasjonelle skatter. Samtidig stiller han noen spørsmål ved verden slik den ser ut for et ungt menneske i dag, omgitt av teknologi og i konstant bevegelse og omstilling. «Det er blitt uklart om det er elevene eller teknologien som danner utgangspunktet for de pedagogiske valgene vi tar» spør han, samtidig som han både anerkjenner viktigheten av digital kompetanse i morgendagens samfunn, og antyder at det også kan «utvide våre pedagogiske muligheter».
Det store spørsmålet om teknologi og frafall oppfatter jeg mer som et hjertesukk, og ønske om et enkelt svar på et komplekst spørsmål. Frafallet i videregående skole har vært stabilt i flere tiår, og har verken gått opp eller ned etter at digital teknologi gjorde sin inntreden i klasserommet. Vi kunne alle ønske oss enkle svar.
Det jeg egentlig har lyst å dele med Bernhard Daub og andre er min egen og Nordahl Grieg videregående skoles «passion og purpose». Som i form nok er annerledes enn Daubs, men i innhold kanskje ikke så ulik likevel. Skolen jeg leder ligger i Bergen. Vi har cirka 850 elever i videregående opplæring og ca 400 i grunnskoleopplæring gjennom det som heter sykehusundervisning og undervisning for ungdom i barnevernet.
Vi har en stor avdeling for psykisk utviklingshemmede, og vi er en av fem nasjonale knutepunktskoler for døve og tunghørte. Vi har tre yrkesfagsprogram, er store på studiespesialiserende og er ca 200 tilsatte. I desember mottok vi Innovasjonsprisen 2015 fra Senter for IKT i utdanningen. Juryens begrunnelse var at vi «er ledende på teknologisk, forskningsbasert og entreprenøriell læring og undervisning».
Og gjett om vi har gått på skattejakt for å oppnå en slik pris. Hele tiden med de store viktige spørsmålene som ledestjerne; å gjøre elevene til gode medmennesker og kompetente samfunnsborgere som er i stand til å «gå inn i sin tid» som Nordahl Grieg sier. For det er jo nettopp menneskene og pedagogikken som står i fokus, mens teknologien blir til en sømløs artefakt som bidrar til dette store viktige perspektivet; mer samhandling og deling av kunnskap og vennskap.
Som en elev sa til meg i dag med særdeles stor «passion»: «Når vi snakker og blogger og diskuterer med klasser i USA eller Tyskland om viktige politiske tema, da blir vi kjent med hverandre og forstår hverandres ulike kulturer og religioner». Eller når elevene spiller dataspill og diskuterer etikk, ja da sier de «Rektor, når vi leser om etiske spørsmål i boka, og svarer på oppgaver bryr vi oss ikke så mye, men når vi må gå inn i handlingen i et spill og faktisk tar (nesten) helt reelle beslutninger, sitter læringen mye mye dypere».
For meg blir det dermed selvsagt at bruk av teknologi er en gave vi nå har tilgang på i vår pedagogiske og relasjonelle skattejakt for hvordan vi kan sette ungdom i stand til å redde verden. Det er min «passion» og min «purpose».
Daub har rett i at evne til konsentrasjon og refleksjon er viktig for fremtiden. Det er også evne til samarbeid over landegrenser, vilje til å bruke teknologi for å fremme menneskeverd, og kreativitet for å løse alle de problemer vår generasjon dessverre kommer til å overlate til de unge. Vi må passe oss så ikke vår «passion» for fortiden går utover de unges evne til å endre fremtiden.