Det er også bittelitte grann til deg som jobber politisk for en bedre klimatilpasning, men likevel har dine faste flyturer til Europa gjennom året, en vinterferietur til varmere strøk og ikke blunker på å sette kurs for andre kontinenter i sommerferien. Vi må alle gjøre vårt, vi kan ikke ha stadig økning i antall flyginger. Nåja, den avstikkeren til rullebanen på Gardermoen skal få ligge, vi går tilbake til tema. Klimamål.
Jeg har klimaangst, rettere sagt, jeg er livredd fordi det for hver eneste dag blir mindre og mindre sannsynlig at verdens befolkning velger seg politikere som fatter at vi må endre politikk SAP!
Kanskje jeg burde forstå hvorfor det for enkelte er viktigere kunne kjøre dieselbil fremfor at man tar dette skrittet mot en bedre verden. Burde forstå hvorfor det har noe med lykke og glede å gjøre å pusse opp for fjerde gang de siste seks årene. Burde forstå hvorfor man må spise kjøtt hver dag.
Det er litt lettere å forstå flyturene, samtidig klarer jeg ikke forstå hvordan folk kan skyve bort klimaansvaret og kose seg på tur. (Ja, jeg vet jeg er en avviker her, og stolt av det!)
Det viktigste spørsmålet er likevel, hvordan kan folk stemme på politiske partier som har stø kurs mot katastrofen? Er det overhode håp om at demokratiet kan løse klimakrisen?
Å overhode stille spørsmål om demokratiet er adskillig verre enn å banne i kirka. Likevel. Det er da en ærlig sak å tenke høyt? Også om at demokratiet til nå har vært den beste styreformen, men likevel håndtere det ikke en klimakatastrofe? Kan det samme demokratiet som beskytter landet mot diktatorer gi banesåret til verden som vi kjenner den?
Banesår. Et gammeldags ord for det såret som drepte. Rettsmedisinerne bruker andre ord. Nå vet jeg ikke om de har noen diagnose som er litt mer moderne, men det ville ikke spilt noen rolle. Som musikerne på Titanic gjentar de fleste politikere melodiene de har lært seg, mens i dekkene under er katastrofen åpenbar.
Kanskje vi er kommet så langt at det overhode ikke spiller noen rolle, eller kanskje er sannheten er at uansett hvor flinke musikerne er, kan ikke et orkester redde verden. Det må andre ting til.
Bilder kan bare dras til en viss grense. MEN det kunne jo være slik, at om politikerne hadde, i steden for å være opptatt av å spille pent, møtt opp på broen. Vært ansvarlige. Kanskje til og med hadde stilt helt andre krav til sikkerheten på skip, så ville ikke båten sunket. Den hadde ikke gått ned mens musikerne spilte på første klasse og kelnerne serverte gratis vin.
Og det er her, blant de smeltende isflakene man finner sannheten. Når den viktigste nyheten fra polare strøk er at man har kjørt et lasteskip gjennom Nordvestpassasjen og hvor mye penger man sparer på det, avslører det et totalt fravær av forståelse for vårt habitat. (Vårt habitat = Den verden menneskene kan bo i.)
Advarsel mot farlig tanke: At det reduserte isdekket i Arktis fortrinnsvis er et gode fordi det både har åpnet opp for skipstrafikk Atlanterhavet - Stillehavet og gjør petroleumsindustri i Arktis “mindre farlig” er noe som foreløpig blir visket med små bokstaver. Det er jo tross alt bare en kjempestor isbit som smelter…
Jeg lurer ikke lengre på hvor langt det må gå før folk forstår alvoret. Jeg har forstått at på de temperaturstyrte kontorene med heis til garasjen, snakker mennesker sammen, som svært sjelden er i kontakt med hva som skjer utenfor styre og soverommene. De kommer i lang tid fremover til å anse tørke som godvær. På et eller annet tidspunkt kommer de til å kjøre seg fast i den perfekte stormen. Da er det for sent.
I mellomtiden håper jeg vi andre klarer å redde verden uten dem.