Frustrasjonen og desperasjonen i kjølvannet av massearbeidsløsheten har rammet europeere med full kraft i eurosonen. Den europeiske middelklassen er truet. Millioner av fattige etniske europeere har nærmet seg en fattigdomsproblematikk som i flere tiår har vært karakteristisk for store innvandringsgrupperinger som lever i kummerlige kår i ghettoer i europeiske forsteder og drabantbyer.
Det er et sammenfall av krisefenomener som finanskrise, miljøkrise og en krise i politisk og kulturell forstand med hensyn til at integrerings og innvandringspolitikken ikke fungerer. Det er flere årsaker til det siste, men en vesentlig årsak er massearbeidsledigheten og de økende sosiale og økonomiske forskjellene kombinert med en reduksjon av offentlige budsjetter og utgifter som brutalt rammer de svakeste.
I denne situasjonen blir ikke-europeiske innvandrere, de såkalte fremmedkulturelle, muslimer og minoriteter som romfolk, gjenstand for hatretorikk fra høyreradikale og høyreekstreme partier og grupper som ser muligheter for å øke sin oppslutning om sin fremmedfiendtlige agenda. Dette er en velkjent strategi.
Deklassifiseringen av den europeiske middelklassen innebærer at etniske europeere befinner seg i sumpen av arbeidsledighet og sosial nød og har nærmet seg store innvandrergrupper som tradisjonelt har vært sosialt og økonomisk marginalisert. Dette at man nærmer seg de som allerede i utgangspunktet er stigmatiserte, skaper reaksjoner som ikke er av det mest sympatiske slaget. Det trampes nedover. Og i mange tilfeller trampes det hardt og brutalt.
Vi har sett flere eksempler på hvordan etniske grekere i Athen fysisk har angrepet jaget og banket opp innvandrere fra Afrika og Midtøsten og hvordan et nazistisk parti som Gyllent Daggry er på fremmarsj med sine stormtropper. I Ungarn blir romfolk vilkårlig angrepet og det fascistiske og antisemittiske partiet Jobbik ivrer for å internere romfolk i ghettolignende løsninger og leirer, et forslag som vekker dystre minner fra de tyske nazistenes ghettoløsning for jødene før tilintetgjørelsen og Holocaust for alvor tok til. Med tanke på rasismen og hatretorikken som er blitt romfolket til del også i vårt norske samfunn, er parallellen til klassisk antisemittisme slående hvor de europeiske jødene i sin tid ble fremstilt som samfunnsfiender, skadedyr og parasitter.
Selv om det ikke vil noen blåkopi av de fascistiske massebevegelsene fra mellomkrigstiden, kan høyreradikale og høyreekstreme trekke klare politiske fordeler av utbredt fremmedfrykt, massearbeidsledighet og en gjennomgående forakt for det politiske establishment og EU-byråkratiet.
Det oppildnes også til en kulturkamp med krigsretoriske fraser om at de europeiske samfunnene er ”overfalt”, ”invadert”, ”okkupert” og ”islamisert”. Det blir forsøkt skapt et inntrykk av at Europa og de europeiske nasjonene står for snarlig fall og er i ferd med å bli overtatt av en masseinvasjon av muslimer og fremmedkulturelle horder.
Imens har venstresiden altfor lenge inntatt en heller defensiv holdning til problematikken og bare i begrenset forstand imøtegått den mest rabiate innvandrings- og islamkritikken som generaliserer fremmedfrykten til å gjelde alle fremmedkulturelle og muslimer. Resultatet er at fremmedfrykt har blitt utbredt og normalisert kombinert med generell usikkerhet og framtidsfrykt i kjølvannet av finanskrisens drastiske og depressive virkninger.
De høyreradikale har fått dominere det offentlige ordskiftet både i Norge og Europa for øvrig, med systematiske verbale angrep mot innvandringspolitikk, manglende integrering, påstått islamisering og det multikulturelle ”eksperimentet”. Samtidig som høyreradikale innvandringsmotstandere har rettet skytset mot innvandrere og muslimer som de mener ikke passer inn i de europeiske samfunnene, blir samfunnsdebattanter og politikere fra venstresiden og det liberale sentrum, anklaget for å drive undergravende virksomhet fordi de stiller seg positive til innvandring. Landsforræderstempelet brukes oftere og oftere.
Tildels har argumentasjonen i Europa fra høyreradikalt hold hatt rasistiske islett med krysningspunkter med mer ekstreme posisjoner på ytterste høyrefløy. Partipolitisk er eksemplene Jobbik i Ungarn og Gyllent Daggry i Hellas de mest åpenbare. Etter opptøyene i Sverige er det ikke uventet om Sverigedemokratene med en sterk innvandringsfiendtlig agenda og en nynazistisk opprinnelse, får et markant oppsving på meningsmålingene. I England kan det grufulle kjøttøksedrapet begått av islamister på en britisk soldat på åpen gate i London, likeledes åpne opp for en enda større oppslutning omkring innvandringsfiendtlige og rasistiske grupperinger som English Defence League (EDL) og British National Party.
Opptøyene i Sverige og kjøttøksedrapet i London, kan - sørgelig nok - gjøre det enda mer stuereint å innta høyreekstreme holdninger og standpunkter. Flere vil bramfritt kunne bekjenne sitt hat mot fremmede mer åpenlyst. Den mer forsiktige argumentasjonen om at ”jeg er ikke rasist, men...”, vil for enkelte uten skjensel kunne erstattes med at ”jeg er rasist og er stolt av det...”. Grensene vil slik ytterligere flyttes for å normalisere fremmedfiendtlighet og hatretorikk.
