Tause politikere og kvinner i opprør

I mens dere politikere sitter bak tunge dører på Stortinget og setter dagsorden og kun fokus på hva dere selv mener er viktig å prioritere, går gravide, ammende og fortvilte kvinner sammen og blottlegger fødselshistorier og skamfulle tanker om seg selv for å kanskje fange oppmerksomheten deres. Foreløpig til ingen nytte.

For en uke siden skrev jeg en kronikk som etterlyste mer fokus og engasjement rundt kvinnehelse, spesielt for kvinner i svangerskap og i fjerde trimestrer. Jeg ber om forklaring på hvorfor noe så viktig kan ligge så langt ned på prioriteringslisten, og hvordan det kan ha seg i et moderne samfunn som vårt at kvinnehelse ikke står langt oppe. Når det kommer til hva som faktisk er viktig å vektlegge for at et land skal kunne fortsette å utvikle seg, for at samfunnsborgerne skal føle seg sett, respektert og ivaretatt av systemet og for at de som kommer etter skal kunne og ville føre generasjonene videre. Hvem svarer?

En klok og engasjert psykolog og en erfaren og faglig oppdatert osteopat. Våre andre sterke, men utmattede medsøstrene som ikke orker å rope høyt fordi de befinner seg midt i livets kanskje mest altoppslukende og fysiske krevende jobb det er å ta vare på og nære en nyfødt, og kvinnene som ikke lenger har troen på å bli hørt etter å ha forsøkt å komme til orde i altfor lang tid, kommentere, heier og skriver i innboksen. Politikerne derimot, sitter fortsatt tause tilbake. Ser meg derfor nødt til å skrive videre i håp om at dere skal ta saken på alvor, vise at dere faktisk og oppriktig bryr dere. 

 

Det er hverken sytete eller surmaget å be om mer, bedre og hyppigere oppfølging av gravide og kvinner. Det er tvert i mot ansvarlig, dessverre nødvending og også helt naturlig å etterlyse når tilstandene er slik de er idag. Ei heller bør kvinner i dagens samfunn ta til takke med det tilbudet vi har idag. Å påstå at vi «har nådd mål» eller trekke inn håpløse argumentasjoner som at vi skal se tilbake i tid på hvordan kvinner hadde det da hjelper ingen, spesielt ikke de kvinnene som er gravide idag og skal føde nå. Det er nå vi lever og det er dette samfunnet vi lever i.

At mye har skjedd på helsefronten de siste femti årene er selvfølgelig helt riktig, det betyr derimot ikke at vi skal godta en middels oppfølging av kvinnehelse som fortsatt mangler vesentlige aspekter for å i det hele tatt kunne anses som «perfekt». Når selv en av Norges mest erfarne og engasjerte fødselsleger, Thorbjørn Brook Steen, skriver et innlegg om at «Oppfølging i det fjerde trimester er livsviktig» hvor han utfordrer Erna til å investere mer i den sårbare barseltiden for både mor og barnets skyld, og heller ikke får svar er det vanskelig å både ta dere på alvor og sette sin lit til at dere er her for oss når vi føder barna våre. Å ikke kunne stille med gode svar i denne sammenheng og samtidig fortelle i nyttårstalen at vi kvinner må føde flere barn er alt annet enn tillitsvekkende og troverdig.

 

I et samfunn der det fokuseres på likestilling, innovasjon og selvutvikling i form av å optimalisere sitt potensial i flere arenaer, er det mildt sagt forbausende at det ikke settes mer fokus og investering der alt liv starter. I mors liv. Slik er naturen, det vet vi alle. Hvorfor settes det da ikke inn mye mer midler for at den nyeste forskningen på feltet anvendes og videreutvikles, gode og mange nok helsearbeider er på plass i de institusjoner og ledd de behøves, og at alle kvinner, fra tidlig voksen til gjennom svangerskap, fødsel og i barsel får tilstrekkelig med informasjon og oppfølging de har rett på? En skulle jo tro, og burde kunne forvente, at det i nettopp et rikt og moderne land som Norge investeres i kvinnehelse og folkehelse generelt, ettersom at det jo er vi som skal bringe land og liv fremover. Selv om dere skulket biologitimene betyr det ikke at alle andre også gjorde det. Nå er jeg urimelig, men det syns jeg helt ærlig dere fortjener. Kanskje er det dét som skal til for å få oppmerksomheten deres? Å spille med samme mynt?

 

Isteden for å lage mer plass og bedre oppfølging legges fødestuer og fødeavdelinger ned som vil medføre en stor svekkelse i tilbudet, allikevel ber dere oss om å føde flere barn. Hvor er logikken og for ikke å snakke om forsvarligheten i det? Ingen nybakt mor, enten det er første, andre eller femte barn, fortjener eller har godt av å bli sendt hjem før en god ammerutine er etablert. Ingen kvinne i fødsel burde trenge å oppleve å bli sendt hjem eller til et annet sykehus halvveis ut i fødsel fordi de ikke har plass, eller mener hun kan vente noen timer til hjemme. Ingen, uansett kjønn, bør oppleve å ikke bli tatt hånd om eller på alvor i en krevende periode i livet eller som i en fødsel, dramatisk og sjelsettende opplevelse. For selv om den heldigvis for mange huskes som noe magisk og vakkert, er det helt uten tvil også en ekstremt krevende og smertefull påkjenning for kvinnen. 

 

Dette handler ikke bare om de til sammen to årene hvor kvinne går gravid, føder og er hjemme i barsel, dette legger også grunnlaget for mor og barnets helse videre i livet, og familien som helhet sine forutsetninger for et godt liv sammen. Hvis det ikke betyr noe for dere, hva gjør det da? Dere kan be meg om å føde flere barn, men dere kan ikke be meg om å tie.

 

 

 

Innleggsforfatteren er pedagog og masterstudent fra Oslo, og programleder i podkasten Familieliv hun også skriver om under @familielivpodkast på Instagram