Tanker om: sosiale forskjeller

Det er viktigere at 80 000 barn i fattige familier får litt mer, enn at de 850 rikeste i landet får enda en million mer i form av kutt i formueskatten.


“Et foreldrepar blar i en bunke regninger og inkassokrav. De velger ut hvilke de absolutt må betale, og hvilke de må vente med. Lea sitter i sofaen og ser på TV. Hun vet godt hvor bekymret foreldrene er akkurat nå. Hun vet også at hun ikke kan være med på skoleturen som er planlagt. Det blir for dyrt.

Lea blir alltid fryktelig lei seg når hun skjønner at foreldrene bekymrer seg over økonomien. Hun vet at foreldrene prøver å skjule sine bekymringer for henne. Samtidig skjuler Lea sine følelser for foreldrene. Det er akkurat som om pengeproblemer er det eneste som kan komme mellom dem og ødelegge det fine forholdet de har. Lea tenker på bursdagsinvitasjonen til bestevenninnen som hun fikk på skolen i dag og som fremdeles ligger i sekken. Hun ble så glad for invitasjonen, men nå bestemmer hun seg for ikke å gå. For da måtte hun ha spurt foreldrene om penger til gave. Det kan hun ikke.”

Det fine med teksten over, er at den er fiktiv. Det er noe jeg skrev sjøl en gang til ei lærebok. Det sørgelige med teksten, er at den beskriver virkeligheten til over 80 000 barn som lever i fattige husholdninger i Norge. 80 000 barn. Kanskje rundt 100 000 foreldre. Det er mange mennesker! Mennesker som hver dag opplever problemer og bekymringer der de fleste av oss opplever gleder – som f eks bursdager, kinoinvitasjoner, middagsselskaper, løst prat om jente- og gutteturer, barns ønske om å drive fritidsaktiviteter.

Noe av det aller beste med Norge, er de relativt små økonomiske og sosiale forskjellene vi har. Det er mange som mener det – både blant de som har mest og de som har minst, og blant analytikere som regner på hvor i verden folk har det best.

Men problemet er at forskjellene øker, de øker stadig raskere og forskjellene blir stadig større, iflg tall fra SSB. Og økende forskjeller, har en eskalerende effekt. Når de som har mest, tjener mest og arver mest, har, tjener og arver stadig mer sammenliknet med dem som har minst, blir gapet større for hvert år og for hver generasjon. Og når regjeringa i tillegg fører en skattepolitikk som favoriserer de på toppen, er det i bunnen det smerter mest.

Skal det gode norske samfunnet overleve, må vi aktivt motvirke denne spiralen. Vi må drive en politikk der de som trenger det mest, får mest hjelp av politikere og systemet. Vi vet at skatt på formue, arv og bolig virker sosialt utjevnende. Da må vi bruke blant annet det virkemiddelet.

Vi må forstå, si og mene at ”Lea” og hennes familie har større behov for en litt bedre inntekt, enn de 832 rikeste som nylig fikk 1 million mer i form av kutt i formueskatt (de hadde allerede 33 mill hver i gjennomsnittlig formue…).
Vi må forstå, si og mene at det er feil prioritering når en med 800 000 i inntekt får ti ganger større skattekutt enn en med 400 000 i inntekt (de blå-blås første budsjett)
Vi må forstå, si og mene at det er de rikes ran av de mest vanskeligstilte når slike skattekutt kommer samtidig med kutt i ordninger til uføre og andre som trenger det mest.

Kampen mot forskjellsnorge er kampen for menneskeverd. Det er kampen for nettopp det Norge de fleste av oss er så glade i. Som en klok sjel sa på NRK radio i sommer: ”Vi må huske at det var da vi begynte å dele, at det begynte å gå godt i dette landet.”

Husk det.
Når du skal stemme.

Og de av oss som har nok, mer enn nok, eller vanvittig mye mer enn noen trenger, vi har det slett ikke verst her i landet vil jeg påstå…