Debatt

Tankeløst terapikutt

Regjeringen vil kutte i støtten til utdannelse i psykodynamisk terapi i neste års statsbudsjett.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

På sikt vil dette forringe tilbudet psykiatrien har til mennesker med komplekse og langvarige sykdomsforløp.

Psykodynamisk terapi har en lang tradisjon internasjonalt og i Norge. Terapimetoden har i studier gitt gode resultater på lik linje med andre anerkjente terapiformer som kognitiv terapi.

I behandlingen av komplekse, langvarige psykiatriske tilstander er psykodynamisk terapi imidlertid bedre.

I psykodynamisk terapi utforskes pasientens oppvekst, tidligere opplevelser og samspill med andre. Det jobbes med gjentakende atferdsmønstre og ubevisste reaksjoner og følelser som opprettholder og forsterker psykisk lidelse.

Det individuelle er i fokus i større grad enn diagnoser. Gjennom samtaler er målet blant annet at pasienten skal oppnå økt innsikt om seg selv og kontroll i eget liv.

Mange setter pris på at en slik terapi representerer et trygt rom med en aksepterende terapeut som har tid til å lytte.

Et av de viktigste virkemidlene i psykodynamisk terapi er arbeidet med overføringsreaksjoner. Pasientens reaksjoner i møte med terapeuten gjenspeiler ofte hva slags dynamikk hen har i møte med viktige personer i livet ellers.

I terapien kan dette analyseres og snakkes om i et trygt rom. Disse reaksjonene kan for eksempel likne på de ubevisste følelser en har overfor sin mor eller far.

I psykodynamisk teori anerkjennes det at også terapeuten kan reagere på en slik måte. Det er avgjørende at terapeuten kjenner sine egne «sorte hull» for å kunne møte pasienten profesjonelt.

For å få til dette må terapeuten gå i terapi selv. I egenterapi kan terapeuten i tillegg få bearbeidet tanker og følelser som oppstår i et tidvis tungt arbeid med andre menneskers lidelse.

Det er her regjeringens kutt rammer. Tidligere fikk de som utdannet seg innen psykodynamisk, psykoanalytisk og karakteranalytisk terapi dekket tretti til førti prosent av den obligatoriske terapien de selv må gå i gjennom en tilskuddsordning.

Psykologer og psykiatere med denne utdannelsen er i dag en viktig del av det psykiatriske fagmiljøet. En del jobber som privatpraktiserende terapeuter, men mange jobber også som klinikere eller ledere ved psykiatriske sengeposter eller andre avdelinger i det offentlige helsevesenet.

Disse bruker daglig sin kompetanse i behandlingen av pasienter og i forståelse av utfordringer knyttet til organisering og arbeidsmiljø.

Hvis regjeringens forslag om å fjerne tilskuddsordningen får flertall i Stortinget, kan dette fagmiljøet forvitre. Min og kollegers bekymring er at en utdannelse som krever noe mer tid og penger vil bli valgt bort i helseforetakenes budsjetter.

I dag er mangfoldet av psykoterapiformer stort. Kognitiv terapi er et eksempel på en annen anerkjent metode som har kortere behandlinger og et større symptomfokus.

Ofte blir psykodynamisk og kognitiv terapi oppfattet som motpoler, men i praksis utfyller de hverandre. En del terapeuter bruker elementer både fra kognitiv, psykodynamisk eller andre teorier avhengig av hva som egner seg best i møte med den enkelte pasient.

Alle psykiatriske pasienter kommer med sin unike personlige historie. Mange opplever at de ikke passer inn. De sier at de ikke passer inn i familien, i det sosiale livet eller på jobben.

Et helsevesen som blir for opptatt av diagnoser, standardiserte forløp og evaluering av effekt, vil kunne forsterke denne følelsen av å være «feil» hvis en er like nedstemt eller engstelig etter avsluttet behandling. I møte med disse menneskene må hjelpeapparatet være tilpasningsdyktig.

Noen får god hjelp av korte, standardiserte terapier med for eksempel ti kognitivt orienterte samtaler, men mange trenger fremdeles mer eller noe annet.

Dessverre medfører måten helsevesenet er organisert på etter New Public Management-modellen at korte terapier favoriseres til fordel for de lengre og mer dyptgående.

Et psykisk helsevesen med plass til mangfold og individualitet vil være et gode for fellesskapet.

Hvis færre utdanner seg innen den psykodynamiske og psykoanalytiske retningen forsvinner en viktig del av dette mangfoldet. Å snevre inn tilbudet av individuelt tilpassede og ulike terapiformer i en tid der psykisk helse skulle være et satsningsområde, fremstår som en kortsiktig og tankeløs prioritering.

Mer fra: Debatt