Jobbe for livet? Produktiviteten har økt dramatisk det siste hundreåret, men arbeidstiden har vært den samme siden lørdagsfri ble innført på 1970-tallet. Arbeidsdagens lengde er ikke nevneverdig endret siden åttetimersdagen ble innført i 1919. Mens mange på 1970-tallet så for seg kortere normalarbeidstid og mer fritid som følge av videre forventet produktivitetsøkning og teknologisk utvikling, har det å jobbe mindre og leve mer forsvunnet som et politisk mål. Tvert om er lønnet arbeid blitt stadig viktigere, og det er tverrpolitisk konsensus om at (all slags) lønnet arbeid er et ubetinget gode og at skal alle bør jobbe fulltid (eller mer).
Enestående ødeleggelse Like før Rio+20 fremla FN en dyster rapport om Jordens tilstand. Achim Steiner, visegeneralsekretær i FN og leder av UNEP, advarer om at dersom de nåværende mønstrene av produksjon og forbruk fastholdes, kommer verden til å oppleve enestående naturødeleggelse- og forringelse. Selv om denne advarselen lyder (deprimerende) kjent synes politikere, godt hjulpet av økonomene, fortsatt ufortrødent å handle som om de har en ubegrenset klode til rådighet, og at fortsatt og økt vekst er ønskelig og nødvendig.
Skadelig produksjon Målt i nytteverdi er mye lønnet arbeid direkte skadelig. Produkter kommer med planlagt slit, og det produseres mye og billig i stedet for mindre av høyere kvalitet. Globalisert billigvareproduksjon, med oljebasert transport (inkludert langtransport og dumping av dem som søppel i fattige land) uttærer naturgrunnlaget lokalt, skaper enorme søppelproblemer og bidrar til global oppvarming. Klær som produseres av lavtlønte arbeidere og kanskje barn under dårlige forhold fjernt fra oss blir ofte levert ubrukte til Fretex eller kastet. Sosiologen Ulrich Beck pekte allerede tidlig på 1990-tallet på at kostnadene ved den samlede produksjonen langt overstiger nytten gjennom å skape risiko av hittil ukjent omfang i form av miljøendringer som truer livsgrunnlaget på planeten.
Parasittvirksomhet Finansnæringen, slik den er blitt etter tiår med deregulering og globalisering, fungerer som et kasino, der en liten klikk driver piratvirksomhet på bekostning av produksjonsbedrifter, stater og vanlige folk. Gjennom oppkjøp og krysseierskap representerer finansnæringen i dag en enorm opphopning av systemrisiko, som en gruppe sveitsiske systemforskere påviste i fjor høst. Eventyrprofittene har også ført til hjerneflukt fra annen virksomhet. De beste fysikerne headhuntes nå til finansnæringen, der de bidrar til å utvikle stadig flere utspekulerte spekulasjonsinstrumenter, i stedet for å arbeide med løsning av viktige problemer for menneskeheten.
Uproduktive tjenester Ikke bare mye av vareproduksjonen, men også mange ikke-materielle produkter er unyttige og kanskje direkte skadelige. Stadig mer utspekulert bruk av psykologiske innsikter i markedsføring manipulerer vår underbevissthet og skaper kunstig begjær som fylles med tomt konsum. Stadig mer av tiden tilbringes foran tv og i digitale parallellvirkeligheter. Effektene av det siste er det ulike meninger om. Mens forskere her i landet advarer mot moralsk panikk, advarer hjerneforskere internasjonalt mot at gutter ødelegges av dataspill og porno, som programmerer hjernen for kontinuerlig stimulans, flytter etiske grenser og forstyrrer evnen til læring og relasjoner. Det er også økende bekymring på universiteter i hele den vestlige verden over studentenes evne til å gjennomføre lengre resonnementer (også kalt tenkning). Pensum må legges om fordi studenter ikke er i stand til å lese lengre tekster. Om tenkeevnen går ned er det bekymringsfullt i forhold til at menneskeheten aldri har stått overfor så komplekse problemer.
Nymoralisme Vi ser en sterk nymoralisme og hets overfor uføre og syke. Økonomene har fått et fortolkningsmonopol, og svaret synes gitt uansett om det dreier seg om sykmeldte, uføre eller arbeidsledige: Ytelsene er for gode og det ”lønner seg ikke nok” å jobbe. Alt annet enn fulltids lønnet arbeid ses som feil og enhver pengeoverføring fra det offentlige som en utgift for samfunnet. En verdige-trengende holdning basert på misunnelse og grunnleggende mistillit er i ferd med å undergrave grunnlaget for universelle velferdsgoder. Bladet Velferd fant at hele 47 prosent ønsker mer behovsprøving av velferdsgoder, som barnetrygd. Kunnskapen om hvor kostbart, ineffektivt og krenkende et slikt system er når tydeligvis ikke utover velferdsforskernes rekker. Jeg kom nylig tilbake fra forskningsopphold i USA. Mitt råd til alle som fantaserer om et system basert på mer behovsprøving: Dra dit og se selv. Og ikke glem kalkulator! En OECD-undersøkelse i 2009 fant at USA bruker like mye som Danmark på sosiale ytelser som andel av BNP. Likevel står store grupper i USA uten helt grunnleggende rettigheter.
Gal forutsetning Til tross for at økonomenes idé om mennesket som en egennytte-orientert, rasjonell aktør, for lengst har blitt detronisert både teoretisk og gjennom empiriske studier, fortsetter økonomene å legge et slikt feilaktig menneskesyn til grunn. En utslitt Kari ”velger” sykmelding og uføretrygd av bekvemmelighet, hjulpet av en lettrørt lege, og hun taper ikke nok på det til å ”velge” det riktige, nemlig fortsatt fulltidsarbeid. De eneste som til en viss grad opptrer i tråd med økonomifagets egoistiske menneskemodell, er imidlertid økonomer, og det finnes en egen forskningslitteratur som diskuterer om økonomene er født sånn eller blitt sånn. Problemet er at denne utdaterte modellen i økende grad legges til grunn for politikken.
Omsorgskrise Samtidig som mange arbeider i unyttig og skadelig virksomhet, er viktig virksomhet som omsorg, skole og matproduksjon nedvurdert, og det er vanskelig å få til god nok kvalitet. Vi trenger en politikk for å redusere skadelig og uproduktiv virksomhet og for å omfordele hender, hjerter og penger til oppgaver som er nødvendige for å opprettholde samfunn og sivilisasjon.
Sent eller for sent på jorden? Jeg føler meg sikker på at våre politikere fullt ut forstår at vi styrer mot et økologisk sammenbrudd om det ikke settes inn drastiske mottiltak. Men de lider av handlingslammelse. Det er grunn til å minne om Magnar Norderhaug, mest kjent for sin bok: "Det er sent på jorden "som utkom i 1988. Han skriver:
Noen vil kanskje hevde at miljøproblemene allerede er så store at vi ikke lenger har mulighet til å iverksette mottiltak. Antagelig er dette ennå ikke riktig. Det alvorligste er likegyldigheten og mangelen på vilje til effektivt samarbeid. Det er en sterk tendens til å fortsette i tilvendte spor. Hvorfor? Fordi de forandringer som må til raskt blir så dyptgripende og omfattende at de strider mot alle etablerte politiske og økonomiske interesser.