Ta i mot en utstrakt hånd ”Josef”!

Den siste uka er det blitt fremsatt alt for mange rare påstander om håndhilsing. Noen av disse er riktignok fra tidligere år. Men når man ikke tar debatten fra bunnen av så kommer den visst fort opp igjen.

Er ikke dette medienes ansvar egentlig? At man ikke går skikkelig inn i en problemstilling, bare lar den koke litt for å få lesere, og så setter den av plata igjen til oppvarming en annen gang?

Det begynte med at en mann som Dagsavisen kaller Josef, ikke fikk forlenga et engasjement som lærer på grunn av at han ikke vil håndhilse på kvinner. Selv hevder han visstnok (ifølge Dagsavisen 7/8) at etter hans forståelse av religionen har den muslimske profeten forbudt mannlige muslimer å håndhilse på kvinner. Mens skolen mente at de ikke kunne la han forsette å nekte dette.

Nå leste jeg heldigvis i samme avis 10/8 at partileder i Ap Jonas Gahr Støre og fremstående partikolleger som Raymond Johansen og Frode Jacobsen støtter skolen i denne avgjørelsen. Takk! Debatten blander imidlertid sammen hva vi mener en arbeidsgiver skal kunne bestemme om ansettelsesforhold, hva slags atferd vi må leve med i det daglige og hva som bør lovreguleres i Norge.  Det skaper en tulledebatt. Enda verre er at vi kan lese påstander i sosiale medier om at -

”det er ikke en plikt å håndhilse i Norge”,

”det at man ikke tar kvinner i hånda er for å beskytte seg mot seksuelle fristelser”,

”det finnes mange måter å hilse på”,

”det finnes andre måter å vise respekt på”,

”han tok meg ikke i hånda og kanskje var det fordi jeg var kvinne eller kanskje bare at han syntes jeg var teit…?” (og det var visst greit….),

”majoritetsbefolkningen bør skaffe seg ”kulturell kompetanse”,

 ”…og hva er egentlig norske verdier?”,

”jeg er norsk, og da er det som jeg mener er verdier også norske verdier”,

”dette handler ikke om høflighet”,

”dette er det samme som å ha separate dusjer for kvinner og menn”,

”det finnes ingen fasit på hva som er norsk kultur”,

Men hva betyr egentlig det å håndhilse og hva menes med kultur i denne sammenheng?

Fra barnsben av lærer de fleste nordmenn å ta imot en utstrakt hånd i møte med nye personer som man skal presentere seg for. Det er en måte å vise andre oppmerksomhet, respekt, anerkjennelse og inkludering. Når vi stiller på et jobbintervju rekker vi frem hånda og sier hva vi heter og de andre tar den imot og presenterer seg eller blir presentert av en annen. Når vi skal introduseres for nye kolleger gjør vi det samme. Hvis du lar være å ta imot en utstrakt hånd i en slik situasjon så aviser du den andre. Dette forstår vi raskt etter litt erfaring og opplæring. Det setter seg gradvis i kroppen som en væremåte, det blir automatisert. Til sist så glemmer vi kanskje hva det er som ligger i det av symbolikk. Slik er det med kultur. Da mener jeg kultur i betydning det vi har felles av virkelighetsforståelse, rolleforståelse, skikker, identitet, væremåter, verdier og normer. Dette dreier seg om inneforstått kunnskap for dem som har vokst opp med det, noe som vi ofte ikke tar opp til nærmere gransking, om vi ikke er spesielt interesserte i fenomenet eller ønsker å endre noe, for eksempel kjønnsroller.

I den vestlige verden har det pågått sterk kulturell endring i mange tiår. Det er kvinnekampen, arbeiderkampen, menneskerettighetskampen, kampen for sosial utjevning og velferd. Men visse kulturelle praksiser som går på tvers av dette forsøkes nå innført av enkelte som har sin oppdragelse fra en annen kultur. Under henvisning til religionsfrihet forsøker de å gjøre kjønnssegregering til en akseptabel kulturell praksis i norsk skole og arbeidsliv. Svaret er nei!

Noen nordmenn utviser mangel på innsikt og kulturell kompetanse om egen kultur. Et eksempel er hun som sammenlikner dusjing med håndhilsing og dem som hevder at det finnes mange måter å hilse på som er likeverdige. Det avslører overfladisk omgang med begrepene. Andre er dem som synes at majoritetsbefolkningen skal lære seg mer om hva som er høflig hilsemåte for dem som har innvandrerbakgrunn. Underforstått at minoritetsbefolkningen har krav til alle andre om respekt for sin kulturelle bagasje, mens de ikke skal lære seg kulturell kompetanse på det landet de har bosatt seg i…..

Jo, det ER en plikt å håndhilse i formelle situasjoner, slik som på en skole overfor nye kolleger og barnas foreldre. Avviser man det, så er man grovt uhøflig. I andre land kan det være andre måter å hilse på. Reiser vi til Pakistan kan vi ikke forvente at folk håndhilser, selv om mange gjør det uansett. Norskpakistanere og andre med opphav fra muslimske land håndhilser etter min erfaring nesten alltid her i landet. De som nekter er en minoritet i minoriteten.

At vi foretrekker å ha separate dusjer for menn og kvinner er IKKE det samme som å la være å håndhilse mellom kjønn.

Jo, det finnes en fasit på hva som er norsk kultur. På visse områder går det an å svare helt klart. Og norsk kultur er veldig lik andre nordiske land, og nordvest Europa.

Nei, du kan IKKE hevde at det du står for av kjønnssegregerende holdninger eller annet er norske verdier bare fordi du er født her i landet. Kulturelle verdier er noe vi i overveiende grad har felles, slik som demokratiske beslutningsprosesser i politikken, ytringsfriheten, likestilling mellom kjønn, individuell frihet og at vi trykker hverandres hånd i bestemte sammenhenger.

Dette handler IKKE bare om ulike måter å hilse på. Se over.

Kunne ikke mediene gått mer seriøst inn i slike debatter og grave frem hva slags samfunn som driver med kjønnssegregering, hva dette medfører av konsekvenser for menneskene der, hva det begrunnes med og så videre? Alle muslimer som jeg har hilst på tok meg i hånda så nær som en. Og de tok hånda med glede. Det er av hensyn til dem, og til at vi alle skal ha et fredelig samfunn, at jeg gidder å bruke tid på å forklare dette.

Marit Kiste, medlem i Miljøpartiet De Grønne