Ariel Sharon som var leder for det daværende opposisjonspartiet Likud og senere skulle bli statsminister, besøkte 28.september 2000 et område i Øst-Jerusalem kjent for muslimer som Haram al-Sharif ogsom omfatter al-Aqsa-moskeen. Stedet er også kjent for jøder som Tempelhøyden. Sharons besøk regnes blant mange for å være en hendelse som utløste den andre intifadaen, et palestinsk opprør som fulgte en mislykket runde med fredsforhandlinger med israelerne.
Sharon insisterte lenge på at det kontroversielle besøket til Tempelhøyden og Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem, en av islams mest hellige steder, ikke var noen provokasjon og at besøket var ment som et budskap om fred. For Sharon var det maktpåliggende å understreke at Tempelhøyden var og er en umistelig del av den jødiske staten, at den ville være og forbli jødisk, at det er det helligste sted i jødedommen og at det er retten for enhver jøde å kunne besøke stedet. Sharon visste nok at besøket ville utløse kraftige reaksjoner og raseri hos palestinere som siden den israelske statens opprettelse i 1948 hadde følt seg systematisk ydmyket og trakassert av den israelske militær- og okkupasjonsmakten.
Fra et palestinsk perspektiv kan den andre intifadaen forstås som en spontan reaksjon på en rekke tilbakeslag. På bakgrunn av sinnet og skuffelsen etter sammenbruddet i Oslo-prosessen og sluttstatusforhandlingene på Camp David to måneder tidligere, ble Sharons besøk på Tempelhøyden en kraftig provokasjon for palestinerne. Sharon var blitt en sentral symbolskikkelse på israelsk brutalitet, blant annet som arkitekten bak den blodige og brutale israelske invasjonen av Libanon i 1982 og ansvarlig for massakrene på palestinske flyktninger i leirene Sabra og Shatila.
Dagen etter Sharons besøk og etter fredagsbønnen, brøt det ut store opptøyer rundt den såkalte gamlebyen i Jerusalem. Israelske styrker åpnet ild mot folkemengden av ubevæpnede demonstranter i al - Aqsa-moskeen. I de følgende dagene var det demonstrasjoner over hele Vestbredden og Gaza. Det som begynte med at et par hundre demonstranter kastet sko på Sharons politieskorte ved al - Aqsa- moskeen, hadde i løpet av timer brutt ut med omfattende demonstrasjoner på tvers av de palestinske områdene.
Internasjonale menneskerettighetsgruppers fordømmelse økte i omfang av Israels voldsomme forsøk på å undertrykke det som raskt var blitt et opprør. Demonstrasjoner raste over hele Vestbredden og Gaza. Israelske styrker møtte steinkastende palestinske demonstranter med skarp ammunisjon, israelske snikskyttere og væpnede soldater, med kamphelikoptre og stridsvogner. Det som begynte som en folkelig protestbevegelse, begynte raskt å se ut som en krig. Demonstrasjoner ble møtt med overveldende brutalitet og kraft av Israel og gjorde folkelige protester umulig.
Mot en tungt bevæpnet og pansret israelsk krigsmakt, var palestinsk motstand sterkt begrenset og av marginal betydning . Drastiske og desperate valg ble gjort og en serie av grusomme selvmordsangrep som rammet sivile israelere kom til å karakterisere den palestinske væpnede kampen i den andre intifadaen. Israel svarte på sin side massivt militært med kollektive avstraffelsesaksjoner som hensynsløst rammet den palestinske sivilbefolkningen.
Israels tiltak for å undertrykke intifadaen inkluderte ødeleggelse av palestinske sikkerhetstjenester, økende bruk av målrettede drap på politiske ledere, administrativ forvaring av tusenvis av palestinere og bombing fra luften. Israels militære aksjoner førte til at tusenvis av hus ble rasert og mange flere skadet, tusenvis av oliven- og frukttrær ble revet opp med røttene og butikker og offentlige anlegg ble ødelagt.
Palestinere ble utsatt for daglige portforbud og veisperringer. Bevegelse mellom palestinske byer og landsbyer ble ytterligere innskrenket av et intrikat system av kontrollposter. Summen av alt dette ga en ødeleggende effekt på palestinsk hverdagsliv og økonomi og fattigdommen i de palestinske områdene forverret seg drastisk.
Israel gjennomførte omfattende militære aksjoner i Gaza etter avfyring av Kassam-raketter fra Gaza og kidnappingen og bortføringen av en israelsk soldat av Hamas 25.juni 2005. Hundrevis av palestinere døde og den humanitære krisen i Gaza ble verre enn noensinne.
I overkant av 3000 palestinere og like under 1000 israelere ble drept i den andre intifadaen som ikke tok slutt før i 2005:
"By February 2005, when Palestinian leader Mahmoud Abbas agreed to a mutual truce with Prime Minister Sharon and persuaded the main Palestinian armed groups to declare a cease-fire, 3307 Palestinians, including 654 children, and 972 Israelis, including 117 children, had been killed." (Ben-Naftali, O. /Gross, A. "Arab-Israeli War: The Second Intifada" http://www.crimesofwar.org/a-z-guide/arab-israeli-war-the-second-intifada/).
Sharon som hadde blitt statsminister i 2001, ble 4. januar 2006 rammet av hjerneslag. Han ble liggende i koma på Sheeba-sykehuset nær Tel Aviv frem til sin endelige død, 85 år gammel, den 11. januar 2014. Han rakk aldri personlig å bli en del av og sette sitt stempel den neste krigen Israel spilte en så grunnleggende og blodig rolle i. Sommeren 2006 angrep Israel mål i Libanon etter et militært angrep fra Hizbollah på en israelsk militær stilling ved den israelsk-libanesiske grensen. Konflikten eskalerte til det som skulle bli kjent i Israel og omverden som ”den andre libanesiske krigen”.
Den israelske invasjonen endte i løpet av høsten samme år og etterlot Libanon i en humanitær katastrofe med en utbombet infrastruktur. Palestinernes lidelser har siden bare fortsatt med en økonomi og et samfunn i ruiner og med daglige ydmykelser fra den israelske militær- og okkupasjonsmakten. I en slik kontekst har krigsforbryteren Sharon lenge vært et sentralt symbol for palestinerne på israelsk okkupasjon, krigføring, maktmisbruk og brutalitet .
