System error

Alle skal med. På hva da?

Det er med stor sorg jeg må meddele at det norske språk avgikk ved døden i går. Etter at Aftenposten kom i skade for å trykke kronikken «Kroppens lengt etter sann kjærleik» av forfatterparet Hanne Ørstavik og Nils Rune Langeland, gir det ikke lenger mening å uttrykke seg skriftlig på vårt en gang så vakre morsmål. Verken på bokmål eller nynorsk, kan jeg legge til, for den komplett uforståelige kronikken er dessverre skrevet på begge målformer.

På bakgrunn av dette ser jeg meg ikke i stand til å skrive dagens lørdagskommentar, som egentlig skulle handle om hvorfor Arbeiderpartiet sliter så innmari med oppslutningen, og om hva som vil være forklaringen dersom det går slik mange tror, nemlig at regjeringen taper valget til høsten. I stedet har oppgaven gått videre til et skrivekollektiv bestående av Aps egne kommunikasjonsrådgivere og taleskrivere. De har uansett et så fjernt og abstrakt forhold til dette med å uttrykke seg forståelig, at selv ikke en kronikk om stemmerett, gråtende sosiologer, transvestitter og bilkjøring i Latin-Amerika har kunnet stoppe dem. Med det sier jeg takk for meg, og overlater ordet til våre venner fra språkets svarte hull:

I forhold til lederen i Morgenbladet, fredag i uke 10, 2013, ønsker vi å stille noen spørsmålstegn. Vi viser i den forbindelse til følgende påstand som vi ikke kan se er belagt med noen faktuelle opplysninger av betydning: «Det er systemet som må tilpasse seg arbeidstakerne og deres hverdag». Fokus for dette utsagnet er både på den ene siden helsevesenet og dessuten for det andre arbeidslivet. Vi vil på det sterkeste advare mot en tankegang der en i valget mellom å endre systemet og å endre menneskene, insinuerer at det er systemet som skal reformeres. En slik tilnærming er ikke bare farlig, den kan i verste fall vise seg å være krevende.

En akse i prosessen rundt denne debatten kan være å se nærmere på Statens Pensjonsfond Utland (SPU), som pr. nå utgjør en størrelsesorden på NOK 4.000 mrd. ekskl. mva. På sikt vil det være avgjørende å tydeliggjøre praksis knyttet til potensialet som ligger i at minst mulig skal skje med og/eller på grunn av denne kapitalen rent ut over finansiell vekst. Vi peker her hen til et tentativt slagord, der ordlyden eksempelvis, etter en grundig gjennomgang, kan være «Ingenting er best».

Et perspektiv på rutinene i så henseende er ønsker og behov vi har knyttet til best mulig avklaring. Eller for å si det på en annen måte: Kun ved å bygge stein på stein kan vi oppnå nye organisatoriske strukturer. Det innebærer at prosessen og systemet vil måtte gå foran den enkelte i noen sammenhenger. Man kan si mye om Samhandlingsreformen, for eksempel, og det blir da så sannelig også gjort. Men det sentrale her er ikke at gamle og syke skrives ut av sykehus, sendes hjem, og så må sendes tilbake til sykehuset, eller helseforetaket som det jo egentlig heter, når sant skal sies. Vi vil derfor understreke at å påstå at vi ikke har lært noe, vil vi også ta avstand fra; det er heller ikke riktig. At vi får oppslag, ikke minst i media, om ting som ikke fungerer godt nok, aksepterer vi likevel. Bare så det er brakt på det klinkende klare.

For at det ikke skal være noen som helst tvil: Forpliktelsen ligger på etaten til å følge opp dette. Det er tilsynelatende korrekt at man kan få til et og annet ved hjelp av politikk, men her er det maktpåliggende å innse at kjernen i det å gå skritt for skritt grunnleggende sett referer til svært små skritt. La oss understreke: Vi synes ikke det er galt, tvert imot synes vi det er meget bra at det er et sterkt engasjement. Men engasjement i seg selv kan aldri erstatte og bør heller aldri stå i veien for svært viktige tiltak for å sikre at vi har gode vurderinger og derfor felles grunnlag for agering. Det er tross alt ikke bare det viktigste, det er det sentrale punktet i denne forstand.

Nettopp når det stormer som verst, er det viktig at vi ikke legger ut forventninger som vi ikke kan oppfylle. Da er det også viktig å ta inn over seg at verdens mangfoldighet er slik at vi ikke kan utelukke at noen av de virkemidlene vi står i risiko for å ta i bruk, øker risikoen nettopp for at vi legger nye fristelser til.

Et annet aspekt som har vært håndtert på bred front av ulike grupper, er effektivisering av innsatsen i forhold til prosjekter og reformer. Enkelte hevder at det foreligger grunner til å forsterke og heve kompetansen i regjeringen og da spesielt i Arbeiderpartiet rundt tematikken klima. Vi har kontinuerlig oppmerksomhet på lang sikt. Dette er en utfordring som vi jobber med langs flere akser. Men mange akser kan også gi kryssende akser, og da må hensyn veies opp mot dette. Det er en utfordring som tas på stort alvor.

Da det heller ikke tidligere har vært ansett å foreligge andre grunner til lavere oppslutning om så opplagte temaer som vi i det ovenstående har adressert enn rene misforståelser, vil vi avslutningsvis påpeke at en videre systematisk prosess vil kunne møte denne utfordringen på en adekvat måte. Takk for oss.*

* Vi vil rette en stor takk til Grete Faremo generelt, og hennes svar i muntlig spørretime 20. februar d.å. spesielt. Dette har vært en uvurderlig kilde ikke bare til inspirasjon, men også til en rekke gode formuleringer vi har tatt oss den frihet å benytte oss av i forhold til ovenstående.